Søndag. Som dere vet, holder butikker og spisesteder fortsatt koronastengt (frem til i morgen), alt har de siste seks ukene derfor vært som en uendelig søndag. De eneste som holder åpent er butikkene som tilbyr matvarer, deriblant de enorme kjeks-og kakebutikkene på utkanten av byer og bygder, de lokker til seg forbipasserende bilister, turister. Været som møtte oss da vi tidlig søndag formiddag gikk ut døra, vil jeg beskrive som fargeløst, grått og vått, kjølig og trist, det motsatte av hva vi hadde sett for oss da vi først planla å tilbringe dagen utendørs.
Likevel dro vi til den vakre halvøya Crozon, uten regntøy, uten skjerf, jeg med hvite bukser, ham uten genser under jakken, som to dumme turister som ikke forstår hvordan naturen fungerer, turister à la dem som går tur i den norske fjellheimen iført sandaler, de som må hentes ned med helikopter fordi de ikke klarer å komme seg ned på egenhånd.
Jeg overdriver selvfølgelig, det gjør jeg jo ofte, men jeg følte meg som disse menneskene i mine hvite jeans og tynne jakke, for da vi ankom Cap de la Chèvre, innså både han og jeg at vi var de eneste som hadde tatt turen dit uten å være utstyrt med fjellsko og regnjakke. Den relativt flate turstien var heldigvis ikke problematisk å følge iført alminnelige joggesko, vi skulle jo ikke vandre flere kilometer eller klatre oppover eller nedover en haug med glatte steiner.
Regnværet forsvant dessuten etter hvert og lot oss få fred en liten stund. Og himmelen, den ble plutselig blå. Enn så lenge.
Planen var å se minnesmerket som speider utover Atlanterhavet fra halvøyas ytterste punkt, et monument bygget for å hedre de falne marinesoldatene som kjempet under andre verdenskrig, et minnesmerke formet som en flyvinge.
Jeg dekket mine ører med hendene i et forsøk på å stenge kulden ute, mens jeg fulgte etter Julien på den lille turstien som ledet oss fra et utsiktspunkt til det neste. Selv om øreflippene var kalde, selv om jeg fryktet at regnet snart skulle falle over oss igjen, var jeg glad for å være der. Glad for at ikke tanken på regnvær hadde påvirket motivasjonen. Selv med hvite bukser og uten dekket hals var det deilig å høre havet synge, jeg smilte fornøyd der jeg nøt synet av bølgene som slo mot klippene, de minnet meg om kysten der hjemme, en kyst så altfor langt borte, et hjem så fjernt fra det stedet jeg i dag kaller mitt hjem.
Fra Cap de la Chèvre, kjørte vi videre til Pointe de Dinan og ble møtt med en ny, kraftig regndusj som ikke gav seg før en halvtime senere. De tretti minuttene det skulle ta før regnværet tok seg en pause, ble tilbrakt ventende i Audien vår. Ei låt ved navn “Sun is shining” begynte plutselig å spille over høytalerne i bilen, ironien fikk oss til å bryte ut i latter før vi ristet på hodet med et felles sukk. Sun ain’t shining, det kunne vi begge skrive under på.
Ventetiden skulle heldigvis vise seg å ikke være forgjeves, for vi kom oss omsider ut for å se den flotte utsikten fra Pointe de Dinan og deretter Pen Hir, før regnværet igjen ble så kraftig og så horisontalt at vi ikke lenger hadde lyst til å være utendørs.
Vi takket for oss og forlot Crozon for å handle kjeks og småkaker, før vi deretter dro tilbake til Concarneau for å varme oss under det gule pleddet på den altfor trange sofaen i vår lille airbnb. Kveldens middag ble hverken lokal eller spesielt original. Vi bestilte pizza fra Dominos og så en dokumentar på TV, og kunne ikke bedt om noe bedre på en søndagskveld hvor det alminnelige hverdagslivet er milevis unna.
Fra søndag til mandag, en mandag lik en søndag, men likevel så ulik alt annet den siste tiden. For første gang siden september fikk jeg endelig sett min beste venninne igjen. Mer om det i neste innlegg!
PS. Små oppdateringer fra bilferien publiseres daglig på Instagram. Følg meg gjerne, om du vil være med videre på ferden @kristine.in.france