Midt i hjertet av byens sentrum, i en fredelig sidegate, ligger Airbnb-leiligheten hvor vi de neste dagene vil spise og sove og se på fjernsyn og prate løst og fast over et glass vin eller en kaffe, alt det hverdagslige vi gjør mellom enhver utflukt, oppdagelsesferd, alt som gjør en ferie til en ferie etter min smak.

Å reise innenlands med bil på kryss og tvers av dette hexagonet som jeg bor i, er utvilsomt den beste måten å bli ordentlig kjent med de ulike delene av landet, deres matkultur, deres arkitektur, alt som skiller dem fra resten av Frankrike. Det som er gøy med Bretagne er at de ikke bare har en ganske spennende dessertkultur med mye salt karamell og ulike kakeoppskrifter med store mengder smør, men de har også, som Occitanie hvor jeg bor, sitt eget språk. Alle stedsnavn i regionen står skrevet på både fransk og breton.

Fra et épicerie i leilighetens nabogate handlet vi lokale oster som begge inneholder bokhvete, en ingrediens som brukes flittig i Bretagne, blant annet i de deilige salte pannekakene som regionen er så kjent for. Vi kjøpte også lokalbrygget øl fra samme delikatessebutikk, stout med smak av sjokolade og kirsebær, dessert på ølboks.

Den truende grå himmelen overtalte meg til å løpe tilbake til leiligheten for å skifte jakke og ikle meg regntøy, noe som skulle vise seg å være forgjeves, for de regntunge skyene forsvant etter hvert som ettermiddagen sneglet seg mot kveldstid.

Under solfylt himmel trasket jeg altså rundt i regnjakke, i en by som ligner litt på vår forrige destinasjon. Som Guérande, ligger også sentrum av Concarneau beskyttet på innsiden av høye murvegger fra middelalderen.

Julien og jeg bestilte oss hver vår salte crêpe, eller galette som flere også kaller det, fra en liten kiosk i gamlebyen og satte oss på en benk for å nyte vårt lille mellommåltid. Crêpe med skinke og ost, og store mengder smør, servert etter fransk tradisjon sammen med ei flaske cider.

Smaken av smeltet ost og skinke med oregano er så enkel, men likevel så vanvittig god at jeg lett kunne spist tre eller fire crêpes, for å deretter legge meg på den samme benken og sove meg gjennom fordøyelsen. Sannsynligvis ville jeg ha våknet av regnværet som før eller siden ville dusjet byen.

Etter å ha sittet en stund med hver vår crêpe i hånda, slikket vi fingrene rene for smør (ikke spesielt hygienisk i disse koronatider) og tok beina fatt for å spasere langs bymurene, både på innsiden og utsiden, vi ville se alt sammen, for hva annet hadde vi egentlig å ta oss til når det meste fortsatt holdes stengt?

Vi trasket rundt og tittet på båter og måker og døde alger, vi speidet ut mot uendeligheten i det fjerne og jeg fortalte ham for hundrede gang om hvor mye stanken av døde alger minner meg om de mange fisketurene min far pleide å ta meg med på da jeg var barn. Da jeg påstod at jeg ikke likte å spise fisk, men favorittretten min var det faren min valgte å kalle “havkjøttkaker” (som i realiteten var fiskekaker av sei).

Før vi spaserte tilbake til leiligheten for å koke pasta med pestosaus, tryglet jeg Julien om en selfie av oss to med festningsvollen i bakgrunnen. Han hadde ikke lyst, og klaget over at skjegget ser rart ut, at barten ligner på den til Pringles-logoen, men jeg skulle plent ha selfie likevel.

Og hvor vi dro på dagstur neste dag, det vil si i dag, vil jeg fortelle alt om i neste oppdatering.

Som tidligere, minner jeg om at jeg deler mye hver eneste dag fra bilferien på Instagram. Følg meg gjerne: @kristine.in.france