Været er underlig for tiden. Etter to deilige uker med tjue grader og solskinn, har vi nå hatt flere dager med kald vind og grå himmel, gradestokken viser knappe tolv grader. Oliventreet mitt ser uansett ut til å kose seg der ute på balkongen, det vokser seg større for hver uke og jeg har innsett at jeg har lyst på flere planter i min neste leilighet. Planter og veggdekor.

Manuset nærmer seg forresten et ferdigskrevet utkast, før jeg igjen vil gå gjennom teksten og forandre på alt som må endres. Innen månedsskiftet vil jeg gi fra meg dokumentet, sende det til et forlag, kanskje flere, jeg vil deretter krysse mine fingre og tær og be til høyere makter, til universet, be om å få mitt livs største ønske oppfylt. Om jeg en dag får æren av å kalle meg selv romanforfatter vil jeg dø lykkelig.

Forhåpentligvis vil jeg ikke dø før jeg blir så gammel at jeg ligner en rosin. Forhåpentligvis vil jeg rekke å skrive en hel mengde ulike tekster innen den tid, dikt og noveller og manus til det som kan bli eller aldri vil ende opp med å bli utgitte romaner.

Jeg vet allerede hva mitt neste manus vil handle om, jeg vet hvilken vei jeg vil gå sjangermessig. Om mitt første manus ikke faller i smak hos forlagene, vil jeg derfor begynne fra start og prøve på nytt, helt til jeg en dag får det til.

Nok om det, la meg ta dere med tilbake til Dordogne og vår lille overnatting for to uker siden, da vi feiret kjærligheten i vakre omgivelser. Etter vår romantiske aften ved det dukkledde bordet i junior suiten, våknet vi til en hyggelig frokost servert ved det samme bordet.

Ferskpresset juice, nykvernet kaffe, ferske chocolatines og pain aux raisins, vi fikk servert skinke og diverse oster, en fin avslutning på det altfor korte oppholdet i suiten. Ved utsjekk ble vi tilbudt kaffe og te i hotellets nydelige hage, en siste mulighet til å nyte den vårgrønne naturen og følelsen av å være bortreist, bare han og jeg.

Den lille maskoten til Le Vieux Logis, en nysgjerrig kattepus, satte seg under vårt bord hvor den ble værende, den holdt oss med selskap til tiden var inne for å hente bagasjen og vende våre snufsende pollenallergiske neser hjemover.

Om alt går som planlagt og pandemien ikke stikker kjepper i hjulene for våre planer, vil vi i midten av mai dra på en to ukers bilferie langs den franske vestkysten, til Cognac og La Rochelle og île de Ré. Vi vil leie sykler, dra på båttur, bade på stranda om ikke vannet er for kaldt. Samtidig vurderer vi også å dra enda lenger sørover, til Korsika, eller nordøstover til Annecy, eller enda lenger nord, til Bourgogne. Ideene er mange og Frankrike er fullt av spennende steder som fortjener rikelig med oppmerksomhet, men med dagens situasjon i tankene, våger vi ikke å reservere noe som helst før siste minutt.

Jeg har forresten bestilt flybillett til Oslo, til junimånedens siste dag, ikke fordi jeg plutselig har blitt en optimist som lever i den tro at pandemien vil være borte innen sommerens ankomst, men fordi jeg hadde en kupong som måtte brukes innen en viss dato. Om jeg ikke får reist, vil alle endringer i billetten uansett være gratis, og om jeg får reist vil jeg tilbringe et par dager i hovedstaden før jeg reiser sørover til familien.

Inntil videre lever jeg i et nedstengt land, stengt siden forrige lørdag, men ukentlig går vi fortsatt på visning, vi spaserer og sykler tur, vi sykler også til og fra visning, jeg handler på markedet og leser ute på balkongen. Resten av energien bruker jeg på å skrive manuset mitt.

Med andre ord, alt går fortsatt veldig greit.