Årets første vårdager har allerede varmet oss med nydelig solskinn og nærmere tjue varmegrader, før vi vet ordet av det vil sommeren være her, en ny sommer med munnbind og avstand. Forhåpentligvis vil vi få unnet oss en liten utenlandsreise denne sommeren, forhåpentligvis vil jeg endelig få kommet meg hjem på besøk til familien.
Om alt går som ønsket, vil vi i mai dra på biltur langs den franske vestlandskysten. Vi vil besøke La Rochelle og île de Ré, vi vil leie sykler og dra på båttur, nyte lyden av bølgeskvulp og følelsen av sand under føttene.
Våren er her, trærne fulle av farger, og vi drømmer om en første utepils på restaurant, men holder oss så travelt opptatt med andre gjøremål at vi uansett ikke ville hatt tid til å nyte iskald øl på uteservering. Nå går vi forresten inn i den sjette måneden siden sist serveringsstedene fikk tillatelse til å holde åpent.
Sesongens nyanser farger naturen, og kalenderen er stappfull av avtalte visninger, vi er på jakt etter drømmeleiligheten i byen og hans foreldre etter drømmehuset ute på landet. Vi har gått på så mange visninger at jeg nå har begynt å drømme om duplex-leiligheter med romslige balkonger og åpent kjøkken. Vi har møtt så mange eiendomsmeglere at jeg nesten har begynt å fantasere om at min mann er en eiendomsmegler og jeg er en enslig kvinne på husjakt. Med andre ord er det nok på tide å roe ned tempoet og heller nyte en utepils på balkongen eller ute i parken.
I dag venter likevel nok en ettermiddag med flere visninger på agendaen. Først etter noen timer med arbeid foran datamaskinen og en etterlengtet manikyr hos min faste negltekniker, skal vi på tre visninger i vårt fine nabolag, før vi avslutter fredagen over pizza og film i sofakroken. En innholdsrik fredag før vi ønsker lørdagen velkommen, en lørdag hvor min kjære og jeg har planlagt å dra ut på et tjuefire timers eventyr for å feire våre seks år som kjærester.
Vi har leid et hotellrom i det sjarmerende Dordogne, et koselig hotell med romservice fra Michelinstjerne-restauranten i underetasjen, stjernemat til bare trettini euro per person.
I motsetning til fjoråret, vil vi denne gang kunne feire kjærligheten på noe isolert men likevel romantisk vis. Jeg ser frem til en mulighet til å pynte meg, og til å hygge meg med et måltid servert av noen andre enn et sykkelbud eller svigermor.
Når vi først skal til Dordogne, vil jeg kjøpe meg en valnøttkake, en lokal spesialitet fra området, for å trøste meg med en liten godbit mens jeg dagdrømmer om alt som jeg egentlig har lyst til å gjøre i Dordogne, slik som kanopadling på elven, en aktivitet vi egentlig hadde planlagt å gjøre for fem år siden, padling mellom idylliske landsbyer, forbi vakre slott.
Klokken skal på nytt stilles og nettene blir kortere og morgentimene lysere. April venter like rundt hjørnet, men bryllupet er utsatt nok en gang, til høsten denne gang, oktobermånedens andre lørdag.
Vi ender sannsynligvis opp med å kjøpe oss et hjem før vi etter våre to utsettelser får feiret bryllup sammen med våre venner og familie, jeg ender kanskje til og med opp med å rekke å ta meg en tur hjem på besøk til fedrelandet før høsten melder sin ankomst.
Høsten er uansett lenge til. La oss nyte våren så godt det lar seg gjøre, med spaserturer under solfylt himmel, noe godt å drikke og ei god bok ute på terrassen, la oss fotografere fargerike blomster og trærne som speiler seg i vannet, kjenne friske vindpust treffe ansiktet der vi sykler langs fine grusstier, for selv om vi lever i unntakstider er våren fortsatt vakker.
