Torsdag, vi har spist hjemmelaget tomatsuppe med kokosmelk og koriander, og hørt på nyhetene at Paris stenger ned igjen fra midnatt til midten av april.
Jeg leser romanen “Nora eller brenn Oslo brenn” av Johanna Frid, fordi den handler om endometriose, et tema jeg er glad blir tatt opp i skandinavisk skjønnlitteratur. Den parallelle historien om sjalusi mot kjærestens eks, fenger meg derimot ikke like mye.
I morgen ønsker vi en ny helg velkommen, andre helg på rad hvor vi skal på visning for foreldrene til Julien, de vil være med oss via videochat. Enda flere hus med svømmebasseng og stor hage, alle nord for Toulouse. Jeg koser meg med slike avbrekk fra en ellers ganske stillesittende hverdag foran datamaskinen.
Det er dessuten fint å ha noe annet å tenke på enn bryllupsfesten som igjen har blitt utsatt, til oktober denne gang. Som vanlig spør jeg meg selv om jeg snart vil få kommet meg hjem på besøk til Norge, eller om jeg må vente til hele kontinentet har blitt vaksinert før jeg endelig får krysset landegrensene. Vi venter, vi venter, på bryllup og vaksiner og på at vår del av verden skal bli friskmeldt.
Samtidig som jeg venter på mirakler, forsøker jeg å leve så normalt som mulig i min lille boble. Jeg lager mat og går til frisøren og vanner mine to planter, en julestjerne som lever i beste velgående og et lite oliventre, en gave fra min mor.
Jeg besøker neglsalongen månedlig og pleier huden hjemme på badet, ansiktet smøres inn med algemaske, og kroppen senker seg i et dampende varmt bad fullt av badesalt og lavendelolje.
Min største utgiftspost de siste månedene må være bøker, jeg bestiller stadig flere og flere, men rekker ikke å lese mer enn halvparten, for på kveldstid holder jeg meg opptatt med andre ting, jeg skriver videre på manuset mens jeg på formiddagen sitter ute på balkongen med en kopp kaffe og “Bucket List”-dagboka og en kulepenn foran meg.
Den stive ryggen og de ekstra julekiloene forteller meg at jeg burde ha kommet i gang med en eller annen form for trening, men motivasjonen uteblir når jeg uansett ikke kan trene noen andre steder enn i eget hjem. Applikasjoner og treningsvideoer inspirerer meg ikke lenger til å ikle meg treningstights og brette ut yogamatten på stuegulvet, jeg ga det et forsøk ifjor men gikk lei.
Jeg er lei av mye, spesielt av pandemien og de mange utsettelsene på alt jeg har gledet meg til. Også Julien er lei. Til tider blir vi til og med lei av hverandre, men så dukker han opp med blomster og så lager jeg middag og da er alt fint igjen inntil videre.
Alt er forholdsvis fint, men ingenting er flott. Det er vanskelig å få et forhold til å gå på skinner i en periode hvor alt er så usikkert og vi aldri får en liten pustepause fra hverandre. Å skrive manus til roman har blitt min store redning de siste månedene, en blomstrende lidenskap som gjør meg så lykkelig som det går an å bli i en tid hvor bare det å trekke på smilebåndet er en sjelden vare.
Jeg aner ikke hva jeg kommer til å finne på når manuset til slutt blir sendt til de ulike forlagene for å bli vurdert, og trolig kastet i søpla. I mangel på noe bedre å gjøre, vil jeg vel starte på nytt, skrive enda et manus, en ny historie for ikke å kjede meg halvt ihjel og i kjedsomhetens navn bruke alle mine penger på hud, hår, negler og klær som vil bli liggende i skapet helt til denne altfor lange joggebuksesesongen er over.
