På vingården i det rurale sørvest, nøt vi solskinnet som varmet oss der vi satt på terrassen og spiste svigermors hjemmebakte makroner, grønne makroner med smak av pistasj og hvite med smak av sukkerspinn, tivolidesserten som på fransk bærer det morsomme navnet barbe à papa, som oversatt til norsk betyr pappas skjegg.
Vi delte våre tanker rundt fremtiden, mine svigerforeldre har et ønske om å forlate det lille tettstedet hvor de har bodd de siste tretti årene, et tett bebygd område på utkanten av Meaux, byen hvor osten brie kommer fra, ikke langt unna flyplassen Paris-Charles de Gaulle.
De vil flytte nærmere oss, til det varme og idylliske sørvestlandet, bort fra en landsdel hvor alle har det travelt og himmelen stort sett alltid er grå, de vil bosette seg i en større landsby eller i en liten by, et sted hvor de både vil kunne handle varer fra et ukentlig bondemarked, gå på kino for å se franske filmer, og nyte et glass vin på en lokal vinbar.
Begge har de en idé om hvordan det fremtidige drømmehuset skal se ut, typisk sørfransk på ett plan, med stor nok hage til å kunne dyrke grønnsaker og bygge svømmebasseng, de ønsker seg en romslig terrasse og minimum tre soverom.
Julien og jeg har også et ønske om å kjøpe bolig innen året er omme, eventuelt til neste vår. Selv vil vi bli værende i sentrum av Toulouse, gjerne i samme nabolag, en liten leilighet med et soverom i tillegg til et gjesterom som også skal brukes som kontor og fylles med bokhyller.
Vi ble enige om å ta oss en liten kjøretur til den koselige landsbyen Gruissan, for å utnytte de siste ettermiddagstimene ute på landet, nyte den friske luften og de fredelige omgivelsene. Like etter å ha spist opp de siste makronene, satte vi oss derfor i bilen og dro ut på tur for å vandre rundt i smale gater og handle inn ulike godsaker fra en delikatessebutikk.
I Gruissan ble vi nesten blåst over ende av de kraftige vindkastene som møtte oss, vi ble derfor ikke værende stort lengre enn nødvendig. Alle gleder vi oss til kafeene endelig får lov til å åpne sine dører igjen, til vi får lov til å søke tilflukt hos varme serveringssteder når det blåser som verst.
Fra Gruissan kjørte vi videre til Narbonne for å handle inn noen siste matvarer før vi dro tilbake til vingården for å bade i vinkjelleren, noe jeg aldri hadde trodd jeg skulle oppleve, men så hadde jeg heller aldri trodd at regionen jeg bor i var så full av kreative overnattingssteder som den jo viser seg å være. Flere av disse stedene har jeg notert meg til en senere anledning, sjarmerende vindmøller, husbåter, tretopphytter med boblebad, grotter og vintønner forvandlet til soverom, mulighetene er mange.
Da kveldsmørket falt over landsbyen, åpnet vi ei flaske vin og hygget oss med den gode maten fra delikatessebutikken i Gruissan. Svigermor og jeg pratet om litteratur, om bøkene vi leser akkurat nå, hun leser stort sett bare krim, hun liker Jo Nesbø, selv leser jeg den sjangeren bare rundt påsketider.
Snart to uker er gått siden vår helgetur til vindistriktet Minerve og den lille vingården i landsbyen Siran, mellom historiske Carcassonne og sjarmerende Narbonne. Siden den tid har jeg rukket å skrive ferdig halvparten av manuset, jeg har nådd den delen av historien hvor spenningen bygger seg opp, og jeg føler meg foreløpig svært fornøyd med første halvdel.
Jeg krysser fingrene for at ikke laptopen dør før jeg rekker å fullføre prosjektet. Ikke før jeg får kommet meg til Norge vil jeg kunne erstatte den med en ny, ettersom bærbare datamaskiner med nordisk tastatur ikke er å finne hos nettbutikker som sender til Frankrike.
