bekymringsfri i Vinterland

Januar var snart kommet til sin ende, og det første jeg så da jeg på morgenkvisten tok tak i mobiltelefonen og logget meg inn på min personlige Facebook-profil, var bilder tatt for nøyaktig ett år siden, da Julien og jeg var i Polen, hvor vi både besøkte saltgruvene i Wieliczka og spiste flere kilo pierogi i Kraków og dro på tur med hundespann i Zakopane.

Tydelig preget av alt det vonde som har skjedd det siste året, føles det nesten uvirkelig å tenke på at det faktisk er vi to som er avbildet, det smilende paret på ferie.

Jeg reiste meg opp fra dobbeltsenga og kledde på meg kosedress og ullsokker, før jeg beveget meg inn på kjøkkenet for å lage kaffe. Våre to reisefølger var allerede godt i gang med å dekke på til frokost.

Ingen av oss kunne legge skjul på skuffelsen, da vi med hver vår kaffekopp steg ut på balkongen for å studere regndråpenes fall fra de mørke skyene som truet det andorriske vinterlandskapet. Fortsatt hadde vi likevel et håp om at snøen utover ettermiddagen ville melde sin ankomst og lede oss ut på eventyr til de hvitkledde fjellene, der hvor vi alle skulle bli aldersløse, bekymringsfri, milevis unna virkeligheten som vi hadde flyktet fra.

Morgenstund ble til formiddag, og fortsatt høljet regnet ned utenfor vinduet. Mens vi ventet i håp om at værgudene ville lytte til vår bønn, spilte vi en runde med Uno før vi dekket på til lunsj, hjemmelaget lasagne.

Værgudene hadde tydeligvis hørt vår bønn, for etter hvert som formiddagen ble til ettermiddag, ble regnet erstattet med snø, enorme mengder snøfall som snart skulle farge det våte landskapet hvitt. Tålmodigheten hadde lønnet seg, og vi ville endelig få muligheten til å komme oss ut i snøen og kose oss med lek og moro til solnedgangens time.

Med våre kropper godt pakket inn i ulltøy, skibukser og boblejakker, kjørte vi høyere og høyere opp i fjellhøyden for å gjøre det som vi i utgangspunktet hadde planlagt for ettermiddagen. Vi skulle ferdes på snøen med truger på beina, men vi endte heller opp med å leie akebrett, til glede for våre indre barn. Ikke siden jeg var tolv, tretten år gammel hadde jeg plantet baken på et akebrett, og størrelsen på disse brettene gjorde det vanskelig å tro at de ville tåle tyngden og lengden til våre voksne kropper.

Men det gikk likevel, på et vis. Vi var jo blitt aldersløse, og adrenalinen var den samme nå som for tjue år siden. Jeg hylte og jublet der jeg suste nedover bakken med vind i håret, akkurat som da jeg var barn. Min mann smilte lurt der han kastet snøballer mot våre venner og meg, vi nøt de barnslige, uskyldige gledene så godt vi kunne.

Flere ganger aket vi også sammen, han og jeg på samme lille brett, før vi til slutt tok oss en liten spasertur med akebrettet på slep, en liten oppdagelsesferd hvor vi passerte blant annet en flott liten iglo. Ved en tilfeldighet endte vi også opp med å hilse på flere forskjellige hundespann som snart skulle ut på ettermiddagens siste tur. Hundene minnet meg om dem vi møtte da vi i fjor vinter ferierte i de polske Tatrafjellene like før pandemien stengte ned kontinentet og hele resten av verden.

Kan vi ikke bare kjøpe oss ei hytte, hver vår kjelke og bli værende her i Andorra til livet blir litt lettere å håndtere, tryglet jeg, mens jeg speidet utover de hvite fjellene, vel vitende at vi før eller siden ville blitt rammet av ensomhet og gått hverandre på nervene.

Men her ute i naturen er vi i det minste fri, og hva er vel et liv om det ikke kan leves i frihet?

Leave a Reply