Når jeg først feirer jul i Frankrike, er det ingenting som gir meg finere julestemning enn å dra på hyttetur på fjellet. Pyreneene ligger jo bare en to timers kjøretur unna vårt hjem, med en rekke flotte fritidsboliger til utleie via nettportalen Airbnb, hytter med fin beliggenhet blant skog og fjell, flere av dem med kort avstand til populære skianlegg.

Jeg har allerede fortalt mye om vår første kveld i den koselige tømmerhytta, en kveld feiret med deilig ost og vin. Jeg har også fortalt om neste dags handletur på motsatt side av grensen, en dag avsluttet over kakao og julekaker på den solfylte balkongen. Julekvelden har jeg også skrevet mye om, julemiddagen og gaveutveksling i den pent dekorerte hytta, en aften hvor norske og franske tradisjoner ble blandet i fin harmoni.

Før jeg går videre til å fortelle om spøkelsene på soverommet vårt i Pézenas, byen hvor vi feiret nyttårsaften, har jeg lyst til å dele noen bilder fra et snøkledd Estavar like før hjemreisen fra Pyreneene. I tillegg til bilder har jeg jo selvsagt lyst til å fortelle, dele mine tanker og følelser rundt første og andre juledag, timene før vår forsiktige kjøretur langs de glatte fjellveiene, en stor kontrast til de tretten varmegradene og den solfylte blå himmelen som fulgte oss fra bilturens start til ende, bare fire dager tidligere.

Jeg har aldri feiret første juledag med store tradisjoner, familiebesøk og julelunsj, eventuelt en ny julemiddag i finstasen, slik som mange rundt meg gjør. Slik som mine kusiner i Norge gjør, dem som aldri har invitert meg til noe som helst så lenge jeg kan huske. Første juledag har i en årrekke vært for meg en dag hvor jeg sover til langt ut på formiddagen, dropper frokost til fordel for brunsj eller lunsj, før jeg deretter sitter i sofakroken og ser julefilmer til langt ut på kvelden.

Jul har for meg lenge handlet om både kjærlighet og utenforskap, høytiden hvor man virkelig ser hvem som bryr seg og hvem som ikke kunne brydd seg mindre.

Sist jeg feiret første juledag, var under min forrige tur til Norge, for to år siden. Jeg hadde ikke sett mine kusiner siden jeg som tenåring feiret det jeg den gang hadde bestemt meg for at skulle bli min siste jul sammen med dem, noensinne. Den gang var jeg ung og usikker og slet med et elendig selvbilde. Jeg følte meg tykk, selv om jeg veide knappe femti kilo, og følte meg utilpass rundt mine eldre kusiner som alltid hadde studert meg med dømmende blikk og aldri gitt noe inntrykk av å være glad i meg. Også julegaven jeg fikk av dem det året, var et bevis på nettopp dette, at jeg ikke var noe annet enn en obligasjon for dem. En ekstra person å kjøpe gave til. En gave som enten var et så klønete feilgrep eller en så ondskapsfull idé at jeg fortsatt ikke har klart å få den ut av tankene mine.

Tre bluser i størrelse XXL i julegave til ei omtrent undervektig tenåringsjente som var besatt av nettopp dette med klesstørrelser, det å aldri vokse ut fra motebutikkenes minste klær. Min umiddelbare tanke, der og da, husker jeg fortsatt godt.

Er det sånn jeg ser ut i deres øyne?

Den gang var jeg femten. Eller seksten. Vårt neste gjensyn ble arrangert over et tiår senere, første juledag hjemme hos samboeren til min avdøde farfar. Nøyaktig som da jeg var tenåring, følte jeg et stort ubehag rundt disse kusinene. Det samme gjorde Julien, som ble tatt imot med åpne armer av alle andre enn nettopp dem, de som snakker greit engelsk, men likevel nektet å si et eneste ord til ham i løpet av besøket. De som spionerer på mine sosiale medier og sladrer til andre familiemedlemmer om alt jeg driver med, uten å noensinne ta kontakt med meg for å spørre hvordan jeg har det.

Trygt og godt sammen med mennesker som bryr seg om meg, feiret jeg nå jul på tømmerhytta i Pyreneene. Alle disse historiene om familieproblemer og vonde minner, endte opp med å bli det store temaet rundt middagsbordet, da vi første juledag spiste andelår og knödel, tradisjonsmat fra svigermors hjemland, Tyskland.

Også mine svigerforeldre har brent broer med egne familiemedlemmer som ikke vil dem vel. Det er vi nok mange her i den store verden som har gjort, av ulike grunner.

Andre juledag snek seg på, og tiden var dermed moden for å reise hjem igjen. Vi våknet til et deilig hvitt vinterlandskap, utsikten vi i utgangspunktet hadde ønsket oss til julaften. Som et overlykkelig lite barn, gledet jeg meg utålmodig til å kunne ta meg en liten pause fra bagasjepakking for å endelig få kjenne snøen knase under skoene og fotografere snøkledde fjell, før vi vinket farvel til hytta, den koselige hytta i Estavar.

Etter all bagasje, julegaver, kjølebag og juledekorasjoner var stablet som tetrisbrikker fra gulv til tak i både bagasjerommet og baksetet, beskyttet svigerfar bilen med snøsokker for å kunne kjøre trygt nedover fjellkjedens glatte terreng.

Snøsokker. En betegnelse som fikk både Julien og meg til å bryte ut i latterkrampe da vi begge så for oss en bil med ullsokk-kledde menneskeføtter løpe nedover fjellveiene.

Etter en første juledag med mye alvorsprat rundt middagsbordet, var det godt å kunne tøyse og le, kjenne tårene trille fordi vi lo så heftig. Dette trengte jeg!