Vi våknet til en solfylt lille julaften, mild med blå himmel, ikke så mye som et eneste snøfnugg i sikte. Å feire julaften på hyttetur ønsker jeg fra nå av å gjøre hver eneste jul så lenge jeg lever, dette hadde jeg bestemt for der jeg lå under den tykke vinterdyna, klar til å stå opp og nyte en første frokost i den sjarmerende tømmerhytta som jeg skulle ønske vi eide selv.

Å investere i en ferieleilighet i en attraktiv storby eller ved sjøen bryr jeg meg ikke stort om, ikke med mindre jeg en dag blir så heldig at jeg kan få i både pose og sekk. Men ei koselig liten hytte, gjerne med peis, ja, det er en tanke som setter fart på de romantiske dagdrømmene om julefeiringer som denne, og fredelige påskeferier med smågodt på bordet og krimromaner i sofakroken.

En urealistisk tanke, akkurat nå som vi ikke engang eier en egen primærbolig. Men hvem vet hva som venter oss om ti år frem i tid.

Etter en god frokost og to kopper kaffe, dro vi på besøk til et sted som heter Puigcerdà.

Jeg aner ikke hvordan stedsnavnet uttales, enda mindre ante jeg at vi egentlig var pliktige til å ta med oss skriftlig bevis på å ha gjennomført hver vår Covid-19 test da vi denne desemberdagen, datoen før den store julekvelden, tok oss en ti minutters kjøretur fra Estavar som ligger på den franske siden av Catalonia, over til den lille spanske byen på motsatt side av grensen.

I forkant av vårt besøk av herr og fru Begot, mine svigerforeldre fra Paris, hadde jeg sørget for å teste meg og holdt meg deretter mye for meg selv for ikke å øke noen risiko, men jeg hadde likevel ikke pakket med meg noen form for dokumentasjon på dette da jeg med den limegrønne kofferten og sorte håndvesken dro på juleferie til Pyreneene.

Munnbind, derimot, har det siste året blitt prioritert i like stor grad som truser og sokker i bagasjen. Den nye normalen.

I Puigcerdà var de fleste butikker i ferd med å stenge for de neste ettermiddagstimene. Tid for siesta. Vi var uansett ikke kommet for å handle noen siste julegaver eller for å sitte på kafé, vi ville bare spasere rundt. Eventuelt handle med oss noen spanske dagligvarer, slik som den mortadellaen med oliven som vi liker så godt. Og turrón (spansk nougat). Jeg elsker turrón!

Vi spaserte rundt innsjøen i Schierbeckparken, og nøt den nydelige utsikten mot det vakre fjellandskapet i bakgrunnen. Like ved innsjøen lå noen flotte store hoteller som umiddelbart fanget vår oppmerksomhet, spennende arkitektur som skiller seg betraktelig ut fra de typiske steinhusene man gjerne forbinder med Pyreneene.

Etter cirka femti-seksti minutters tid, den tiden det tar å vandre gjennom en park og deretter en liten sentrumskjerne, titte i butikkvinduer, handle matvarer og spasere tilbake til bilen igjen, satte vi kursen hjemover i retning hytta.

Ved et veikryss hvor den ene veien skulle lede oss tilbake til Estavar og motsatt retning ledet til Barcelona, ble vi, og alle andre bilister, stoppet.

I etterpåklokskapens navn, følte jeg meg flau, der jeg satt i bilen med mobiltelefonen foran meg og fikk egen dumskap bekreftet. Jeg leste den ene artikkelen etter den andre som alle ga en klar beskrivelse av juletidens coronaregler for det franske og spanske Catalonia. Flau, fordi vi ikke var klar over reglene innført i Girona-provinsen før vi nå, på vei tilbake til Estavar, ble stoppet av en spansktalende politibetjent som gjorde oss oppmerksom på at vi uten dokumenterte testresultater ikke hadde lov til å oppholde oss på den spanske siden av grensen.

Julien, med sine middelmådige spanskkunnskaper fra videregående, stotret frem en unnskyldning på vegne av oss alle og ga beskjed om at vi nå uansett var på vei hjemover igjen og absolutt ikke hadde planer om å dra til Barcelona.

Ingen av oss sa et ord i løpet av den femten minutter lange kjøreturen. Vi skammet oss.

For å komme i bedre humør og lette på stemningen avsluttet vi derfor ettermiddagen over kakao og julekaker på hyttas balkong. Sola varmet fortsatt like godt som tidligere på formiddagen.