Jeg har fortsatt mye å fortelle fra oppholdet på hytta i den lille landsbyen Estavar, den som ligger like ved spanskegrensen høyt der oppe i fjellkjeden Pyreneene. Blant annet om hvor naive vi var, som på lille julaften krysset grensen for å ta oss en liten spasertur gjennom nærmeste by i nærområdet, vi ville handle med oss et par pakker turrón (spansk nougat), manchego-ost og spekemat, vi trodde vi hadde lov. På hjemveien, en drøy time senere, ble vi derimot stoppet av politiet og fikk beskjed om å snu. Og vi snudde. Dette, og konsekvensene ved det enorme snøfallet andre juledag, vil jeg fortelle alt om i senere innlegg.

Siden den tid har vi pakket ut, vasket klær, pakket koffertene på nytt og reist ut på nok et eventyr.

Også denne gang en to timers kjøretur fra Toulouse, men nå har vi byttet ut idyllisk fjellandskap med en nydelig liten by bare et lite steinkast unna Middelhavskysten.

Den sjarmerende tømmerhytta har blitt byttet ut med overnatting i et historisk monument, bygningen som tidligere huset teateret til den franske forfatteren og skuespilleren Molière.

Vi befinner oss i Pézenas, byen med kallenavnet la ville de Molière, stedet hvor pariseren Jean-Baptiste Poquelin ble gjenfødt som Molière, et av de viktigste navnene i den franske kulturhistorien. Navnet som har gitt oss kjente teaterstykker som blant annet L’École des Femmes, Tartuffe og Dom Juan.

Julien, hans foreldre og jeg kan nå glede oss over å få tilbringe de neste fire nettene i bygningen som tidligere huset teateret til Molière, et landemerke bygget mellom 1590 og 1603, bygningen som i dag går under navnet Hôtel D’Alfonce, oppkalt etter Baronen av Clairac og Entraygues som i 1658 ble stedets nye eier.

Et perfekt sted for en fredelig nyttårsfeiring, en kveld som vil feires over et festmåltid og champagne, oss fire i mellom, ingen fyrverkeri, ingen cabaret, ingen dansegulv. Her skal vi feire, innenfor de fire veggene til en av byens fineste fasader med sin flotte trappeoppgang, i en enorm leilighet med en nydelig balkong og et kjøkken fullt av blomster, store duftende liljer, og soverom dekorerte med lysekroner hengende fra taket og skulpturer plassert på peishyllen.

Før vi over musserende vin og småretter feiret starten på årets siste séjour, tok jeg meg en liten tur til et bakeri i enden av gata for å kjøpe med meg en av byens lokale spesialiteter, Petits pâtés de Pézenas, bittesmå minipaier med fyll av fårekjøtt, sitron og sukker, en svært spesiell kombinasjon som man enten vil elske eller hate, men likevel sette pris på å ha smakt.

Kvelden ble som lovet feiret over musserende rødt fra vingården Duffau i Gaillac, lignende den italienske varianten Lambrusco men ikke fullt så søt og med svakere bobler. Akkurat som til juleferien, hadde vi til denne turen også bestilt en rekke petits feuilletés som vi tidligere på morgenkvisten hadde rukket å hente fra bakeriet i nabolaget mitt.

I tillegg til å kose oss med fingermat med butterdeig, dekket vi på bordet med spekepølse, oliven i chilimarinade og svisker surret i bacon. Den kraftige duften fra liljene ble etter en stund så sjenerende at vi endte opp med å flytte vasen fra kjøkkenet til stua. Vi kunne ikke lenger kjenne duften av maten, bare blomsterduft, en duft som nå henger igjen i hvert eneste rom i leiligheten.

Spent, ser jeg nå frem til morgendagens aktiviteter. Et mulig bondemarked i nærområdet, en tur innom bukten Bassin de Thau, hvor de lokale østersoppdretterne holder til, og en fin spasertur gjennom gatene i Pézenas.

Jeg legger meg under dyna her på teateret til Molière, og krysser fingrene for at været holder seg fint, slik at jeg kan nyte morgendagen til det maksimale, den siste dagen før årets aller siste dag.