Siste helg før jul ble en følelsesladet affære, dager bestående av store oppturer og nedturer. I tillegg til å glede meg over å endelig ha fått sett byens juledekorasjoner og til å endelig kunne møte et par venner igjen, har jeg endt opp med å gråte sammen med en mann jeg ikke kjenner, et menneske jeg aldri tidligere hadde møtt, en situasjon som fikk meg til å innse nettopp hvor følsom jeg faktisk er, hvor vondt det er for meg å se andre mennesker lide og hvor håpløs jeg føler meg når jeg ikke vet hvordan jeg kan hjelpe, hvordan jeg kan stille opp, hva som kan gjøres for å være der for dem som trenger det.
Sammen med Julien og hans foreldre startet jeg helgen, fredagsettermiddagen, med en tur til sentrum for å se Le village de Noël, juleutstillingen på Place du Capitole, før vi deretter handlet noen siste julegaver, inkludert til oss selv, fra ulike lokale butikker i sentrumsgatene.
Et majestetisk juletre prydet Les Ramblas, alléen som leder oss fra Jean Jaurès til byens kino og videre til handlegatene som til slutt fører oss til rådhuset Capitole.
Årets julemarked ble, som forventet, avlyst på grunn av pandemien, alle julekonserter og teaterforestillinger likeså. Også kinoen har blitt tvunget til å holde stengt ut året, med årets planlagte julefilmer utsatt til nyåret, lenge etter overstått julefeiring.
Om alt hadde gått etter byens opprinnelige planer, ville et hundretalls boder ha prydet rådhusplassen denne desembermåneden. Det ville blitt solgt gløgg, fransk nougat, heklede duker, tovede tøfler og juledekorasjoner. I stedet ble vi møtt med julemusikk og en utstilling bestående av blant annet nisser og dekorerte juletrær spredt utover området. Langt ifra noe julemarked, men i det minste et etterlengtet plaster på såret i en vanskelig tid hvor det å få kommet seg i ordentlig julestemning ikke er en enkel oppgave å gjennomføre.
Synet av dekorasjonene fikk meg i det minste til å smile, om ikke mitt bredeste glis så i hvert fall et fornøyd lite smil. Mens Julien og hans far ønsket å dra hjem igjen like etter å ha sett alt som var verdt å få med seg av juledekor i sentrum, ble svigermor og jeg værende i sentrum for å handle noen siste julegaver før vi nøt hver vår gløgg og lussekatt fra den svenske kafeen FIKA.
Fra en fredagsettermiddag i sentrum tok vi oss en lørdagstur ut på landet for å besøke noen venner av Julien som bor i nærheten av Gimont i Gers-departementet. For første gang siden september fikk jeg endelig sett andre mennesker enn Julien og hans foreldre, et første vennebesøk siden markeringen av bryllupet i høst. Med god avstand fra hverandre, rundt et spisebord med nystekte belgiske vafler servert foran oss, ble vi i flere timer sittende og prate før vi til slutt måtte se oss nødt til å rekke hjem før portforbudet.
Søndagsformiddagen ble avsluttet over en manikyr hos Aiiden Nails, neglsalongen hvor jeg de siste månedene har blitt stamkunde. Selv i unntakstider som disse, er det fint med en liten oppfriskning før julefeiringen, selv når høytiden blir tilbrakt sammen med ingen andre enn min mann og hans foreldre.
Videre ut på ettermiddagen bestemte jeg meg for å ta en liten svipptur innom et confiserie for å kjøpe et par siste småtterier, godteri og eventuelt marshmallows og kakaopulver. Det jeg trodde skulle bli et kjapt ærend, endte opp med å bli en sår opplevelse og utrolig nok den mest menneskelige samtalen jeg har hatt med en fremmed det siste året.
Vi var alene i butikklokalene, bare eieren og jeg. Sammen gikk vi fra å prate om hans utvalg av chutney og hvorvidt mangochutney passer til foie gras, til å plutselig bryte ut i gråt, begge to. Den stakkars butikkeieren hadde nemlig mistet sin bror bare tre dager tidligere, og var forståelig nok sønderknust og hadde et stort behov for å prate med noen, hvem som helst.
Han fortalte meg om sin bror, om brorens gode humør og livsglede. På mobilskjermen fikk jeg se bilder av en smilende mann i femtiårene. Tenk at han, en ellers frisk mann helt plutselig hadde blitt revet bort fra sine kjære, helt uten forvarsel, revet bort fra sin bror som nå stod i sine butikklokaler og gråt.
Vi stod en meter ifra hverandre, den vonde coronameteren som jeg nå mer enn noensinne hadde lyst til å bryte for å gi dette sørgende mennesket en varm klem. Også mine tårer rant som en foss, jeg gråt for denne ukjente mannen og hans lidelse, jeg gråt fordi situasjonen fikk meg til å tenke på min egen sorg, på min pappa, og fordi verden er så urettferdig som tar fra oss de menneskene som vi trenger aller mest, dem som så altfor tidlig reiser fra oss med sine nye englevinger.
To dager er gått og jeg klarer fortsatt ikke å slutte å tenke på denne søndagen. Så snart jeg kommer meg tilbake til Toulouse, etter julefeiringen i Pyreneene, vil jeg ta meg en tur til mannens confiserie for å høre hvordan det går med ham.
