Snøen faller over Pyreneene, fjellene hvor jeg i år skal feire jul på ei nydelig hytte sammen med min kjære Julien og hans foreldre. Vi skulle jo egentlig reise til Norge i år, min mann og jeg, for å feire jul sammen med mine foreldre, men som med alle årets planer, måtte også denne bli avlyst, utsatt inntil videre.
I Toulouse snør det så og si aldri. Kanskje en halvtime i året, om vi er heldige.
Forrige lørdagsettermiddag kunne by på oppholdsvær og tretten grader. Sentrumsgatene ville for dagen fylles med mennesker på julegaveshopping, men også med hundrevis av demonstranter, de fleste av dem fredelige.
Selv tok jeg meg også en liten tur ut, ikke for å handle gaver eller gå i demonstrasjonstog, men for å få meg frisk luft, strekke på beina, kjøpe meg en liten takeaway-kaffe og muffin fra en av byens mange fine kaffebarer. En liten rusletur for å se juledekorasjonene i byens butikkvinduer, fasader dekket med blinkende julelys, noen av dem med små juletrær plassert foran inngangspartiet, desember er her, julestemningen er på plass.
Snøfnuggene uteblir, men vintergarderoben er hentet frem. Ullkåper og ulltrøyer og ullsokker og store komfortable gensere og tykke skjerf, sesongens varmeste og mest praktiske tøy. Jeg elsker å pakke kroppen inn i flere lag med myke plagg, tre beina inn i skinnstøvletter og løpe ut døra, ut i det sørvestfranske vinterværet, for å deretter glede meg til det øyeblikket hvor jeg endelig får kommet meg hjem igjen til min varme stue, kle av meg noen av de mange lagene, legge meg på sofaen med hendene foldet rundt en varm kopp te, og dra fleecepleddet langt over overkroppen mens jeg ser julefilmer på TV-skjermen.
Fra en vietnamesisk kaffebar i sentrum av Toulouse, en kafé ved navn Café Bông, kjøpte jeg meg en kaffe latte med kanel og en matcha-muffin med hvit sjokolade. Juledekorerte lokaler fra gulv til tak, hvor nisser og innpakkede julegaver fylte flere av kafeens sitteplasser, stemningen var på topp selv om lokalene stod tomme for folk. Som hos alle andre kafeer og restauranter, stod ordene “uniquement à emporter” skrevet både på ytterdøra og på husets meny med store bokstaver. Frem til midten av januar er det nemlig fortsatt ikke lov å nyte mat og drikke på kafeer og restauranter i Frankrike, alt må tas med hjem eller bli spist i skjul, ute på en benk eller stående i en liten sidegate hvor minimalt med mennesker passerer forbi.
Alene, spaserte jeg rundt i de roligere delene av sentrum, jeg holdt meg unna de travle handlegatene og Place du Capitole. Ikke før den femtende desember vil vi få lov til å treffe venner og familiemedlemmer igjen, de som ikke bor i samme husstand som oss selv, derfor vandrer mange av oss rundt i bygatene helt alene.
Matcha-muffinsen endte jeg til slutt opp med å ta med meg hjem til Julien, den lå jo uansett beskyttet i en rosa kakeeske i den brune skinnveska mi, sammen med leppepomade, en limegrønn serviett, mobiltelefonen med ulvedeksel og lommeboka mi som stadig vokser seg tykkere, den er nemlig stappfull av ulike kundekort fra både kafeer, pizzeriaer, til og med fra blomsterbutikken i nabogata mi.
Blomsterbutikken hvor jeg forrige onsdag kjøpte meg en nydelig julestjerne som nå pryder stuebordet, den som ligger like ved siden av frisørsalongen hvor jeg forrige tirsdag fikk farget etterveksten og gitt håret en etterlengtet hårkur, i samme gate ligger også det som både Julien og jeg synes er byens beste pizzeria.
Jeg gleder meg til å kunne besøke restauranter igjen, til å kunne reise utenlands igjen, se familien min igjen, leve normalt igjen. Men jeg gleder meg også til denne alternative julefeiringen som venter oss om bare noen få uker, på fjellet der hvor snøen faller, etterfulgt av en like annerledes nyttårsfeiring i en nydelig leilighet lenger sør i landet.
