Om han hadde flyttet til Norge, hvordan ville han ha taklet Mørketiden?

I dag våknet jeg med en ny energi, en ny livsglød, for en finere helg har jeg ikke hatt siden midten av oktober, da Julien og jeg dro på kjærestetur til landets eldste by, den siste helgen før Frankrike stengte ned for andre gang.

For to dager siden lettet landet på corona-restriksjonene, noe som betyr at vi nå kan oppholde oss utendørs i tre timer i stedet for én time, og innenfor en radius av tjue kilometer i stedet for én kilometer. Butikkene har fått lov til å åpne sine dører, frisører og neglsalonger likeså.

Lørdag. Iført rød høyhalset genser, grå kåpe og utvaskede jeans, kombinert med en matchende variant av det påbudte tilbehøret munnbind, spaserte jeg de to kilometerne inn til sentrumskjernen, målrettet i retning den svenske kafeen FIKA for å få en smak av Skandinavia i form av gløgg og lussekatter. Og for å kunne snakke norsk, rettere sagt svorsk, med kafeens eiere, en svensk kvinne og hennes svensktalende franske ektemann.

Deilig var det å kunne prate om alt og ingenting med noen fra mer eller mindre samme kultur som meg selv, vi pratet om Norge og Sverige, om skandinaviske Netflix-serier og nordisk litteratur, vi pratet om juletradisjoner og om maten vi savner hjemmefra.

Lenge har jeg forsøkt å overtale Julien til å lære seg norsk, noe han mener er nytteløst når han uansett aldri kommer til å bosette seg i Norge, et land han mener er altfor dyrt, altfor kaldt og altfor annerledes for en mann fra en kultur hvor det er helt normalt å ta seg en tur på restaurant for å nyte en treretters lunsj og et glass vin på en helt vanlig tirsdag midt i arbeidstiden.

Jeg har prøvd å se det for meg, pariseren min, bosatt i Norge, i en hvilken som helst norsk by. Om vi tar fra ham gastronomi-og vinkulturen, interesser som rett og slett er altfor dyre å vedlikeholde på en gjennomsnittlig lønn i mitt fedreland, sitter vi igjen med en stor lidenskap for metallmusikk, sykling og ski. Han er faktisk veldig glad i å stå på ski, veldig flink også ifølge de som har vært med ham på tur, flink til å kjøre både alpint og slalåm, men ville det vært en solid nok grunn til å trives i Norge?

Selv har jeg aldri vært noen skientusiast, og har bare stått på ski tre ganger i hele mitt liv, langrenn, men ble aldri bitt av vintersport-basillen. Derfor måtte han ha skaffet seg andre turvenner, noe som er lettere sagt enn gjort i et land hvor det ikke akkurat er enkelt å få seg nye venner i voksen alder, spesielt for nyinnflyttere som ikke snakker norsk.

Og så var det dette med å overleve mørket, da. De aller fleste som kommer fra andre deler av Europa enn norden, synes tanken på mørketid og ekstremt korte vinterdager er skremmende, de forstår ikke hvordan det er mulig å holde humøret oppe uten sollys på ettermiddagen. Med fine vinterdekorasjoner og gatelys gjennom bykjernenes handlegater, med tente stearinlys, med myke pledd og peiskos, med julekaker og kakao skapes den varmen som jeg elsker så høyt og savner så sårt der jeg sitter i den sørfranske sola og tenker tilbake på barndommen i Stavanger og starten av voksenlivet i Oslo.

Tilbake til Toulouse, til lørdagens lille bytur. Etter en lang samtale over et pappkrus med smakfull gløgg og en deilig lussekatt fra kafeen FIKA, kjøpte jeg med meg noen godsaker fra deres lille épicerie-avdeling, en pakke ballerinakjeks og svensk julebrus, som etter min mening ikke er på langt nær så god som vår norske.

Med munnbindet godt over nese og munn, trasket jeg fornøyd hjemover. Om jeg ikke får reist hjem til jul, så får jeg i det minste kose meg med fersk bakst, godteri og drikkevarer fra nabolandet.

Leave a Reply