Mitt hjem er udekorert og rotete, min klesstil helt alminnelig, min musikksmak strekker seg fra klassiske melodier til fransk listepop til tysk metall, og personlig er jeg en sjenert introvert som prater ekstremt mye når jeg blir nervøs og ekstremt lite i store forsamlinger. Jeg føler meg mest komfortabel med stillesittende aktiviteter, spesielt godt liker jeg å lese og skrive, jeg trives godt, altfor godt, i eget selskap.

Dypt inne i sjelen bor likevel et alterego, en kvinne med en stor fascinasjon for cabaret, burlesque, pin-up modeller, glamorøst lingerie og vintage-estetikk, en kvinne som liker å kle seg ut i blonder og fjær, dramatisk sminke og store perler. Det danses i stua når ingen ser på, og synges høyt til låta “Diamonds are a Girl’s Best Friend” av Marilyn Monroe.

Allerede som barn elsket jeg å rote i både klesskapet, sminkevesken og smykkeskrinet til min mor, jeg hentet frem både bodyer, skjørt og kjoler og pyntet meg med de mest glitrende smykkene og ulike nyanser av rosa leppestift. Mine barneføtter hoppet rundt i hennes altfor store pumps, hårbørsten var min mikrofon og speilet var mitt vindu ut til verden.

Jeg ville bli en stjerne, en paljettkledd, fjærboa-bærende teatralsk stjerne. Likevel forble dette bare en fantasi på pikerommet, og selv om jeg den dag i dag elsker å tøyse rundt foran speilet med klær og smykker fra egne skuffer, er jeg lettet over at min sangstemme aldri nådde lenger enn til hjembyens karaokebarer og at teaterscenene heller vier oppmerksomhet til kvinner (og menn) som faktisk kan danse og er hundre ganger mer karismatiske enn meg selv.

Intime teaterscener med røde velurgardiner, nakne lår og brede smil, med stjerner i øynene klappet jeg hendene til takten av fransk cancan på Moulin Rouge, jeg drakk champagne og lot meg forføre av sensuelt show på Crazy Horse og dro til Lyon for å se Dita Von Teese og hennes berømte champagneglass-dansenummer.

Fransk cabaret ble jeg forelsket i allerede som fjortenåring, da jeg på skolen så filmen Moulin Rouge med vakre Nicole Kidman og Ewan McGregor, under en mattetime hvor læreren var blitt syk og vikaren lot oss få se film i stedet for å lære matematikk.

Mine mattekunnskaper er den dag i dag like elendige som de var på ungdomsskolen, men Moulin Rouge og musikkvideoen til coverversjonen av “Lady Marmelade”, med artistene Lil Kim, Maya, Pink og Christina Aguilera, brant seg fast i mitt burlesque-nyfrelste minne.

Spol videre, ni år frem i tid. Til min store glede skulle sistnevnte i marmelade-firkløveren vise seg å være like glad i denne kunstformen som meg selv. Christina Aguilera hadde nå fått hovedrollen i det som skulle bli min nye favorittfilm, min nye besettelse, filmen Burlesque, hvor også popikonet Cher spiller en av de større rollene.

Til tross for blandet kritikk, ble filmen på mange måter ikonisk, da den startet en burlesquebølge verden over, hvor vintage-striptease plutselig var blitt normalisert utenfor de franske landegrenser og var å finne på små scener i enhver storby. Et av de mest gøyale showene jeg noen gang har sett, så jeg to år etter filmens utgivelse, et show som i stor grad lot seg inspirere av filmen, hvor flere lydspor var hentet direkte fra soundtracket.

Dette på en liten scene i den latviske hovedstaden Riga, med flotte kostymer og rekvisitter, produksjon av høy kvalitet. Et interaktivt show hvor både jeg og han som den gang var kjærsten min, helt uforventet ble dratt opp på scenen for å være med på showet. Den kvelden gikk jeg fra å være tilskuer til å plutselig danse med en meterlang fjærvifte foran et stort publikum i tretti sekunder, en både skummel og minneverdig opplevelse.

En lignende følelse fikk jeg oppleve på nytt i september i år, da min venninne Laurène tok meg med til den sørfranske byen Montpellier for å besøke en cabaret-danserinne som skulle style og fotografere oss i ekte burlesque-stil.

Nøyaktig som på scenen i Riga, følte jeg meg en smule flau der jeg stod, samtidig som jeg følte meg helt fantastisk, et lite stykke glamour i en ellers så alminnelig hverdag. Å få lov til å skinne i noen minutter sånn av og til, en gang hvert tiår, er som D-vitamintilskudd for mitt eksentriske alterego, hun som danser foran speilet og aldri sparer på glitteret.

Resten av meg har egentlig bare lyst til å kunne bestille billetter til Moulin Rouge, Crazy Horse og Lido så snart teatrene åpner sine dører igjen. Og, ja, jeg vil selvfølgelig pynte meg maksimalt og glitre fra publikumssetet.