Vi er inne i vår andre av minimum fire uker med ny lockdown her i Frankrike. Dagene snegler seg forbi og i stedet for å glede meg til noe som helst, selv ikke til jul, drømmer jeg meg tilbake til ukene før landet stengte ned, dagene før alle dører ble låst og lyset skrudd av.
Å mimre tilbake til det som har vært er det eneste som klarer å få meg til å smile i disse dager, om man da kan kalle dette er smil, dette forsøket på å kamuflere hvor trist jeg føler meg hver eneste dag, hvor vanskelig det er for meg å være innestengt uten jobb, uten skole, langt borte fra mitt hjemland og mine nærmeste. Hadde jeg ikke hatt Julien ved min side, ville jeg jo ha vært helt alene, isolert fra alt og alle i flere uker, og sannsynligvis kommet ut fra isolasjonen så psykisk nedbrutt at det å komme tilbake i arbeid eller på skolebenken ville blitt umulig uten en runde med terapi på forhånd.
Vi var i alle fall heldige som rakk å ta oss en siste helgetur før myndighetene sendte oss inn igjen i våre stuer, for ikke å få lov til å forlate våre hjem mer enn én time om dagen og ikke få lov til å møte noen som helst. Å tenke tilbake på helgen i Béziers og generelt på alle tidligere bilferier, kafébesøk, kinoseanser, strandturer, solskinnsdager i parken, er så mye bedre for humøret enn å tenke både på nåtiden, ukene og månedene vi har i vente.
For jeg finner ingen glede i å tenke på ukene eller månedene fremover. Absolutt alt jeg hadde sett frem til på høsten, selv den bittelille Halloween-tradisjonen hvor jeg handler godteri sammen med Julien i sentrum før vi deretter tar en drink i spøkelsesdekorerte omgivelser hos cocktailbaren La Maison, absolutt alt har blitt avlyst, kansellert, annullert, og det samme blir julemarkedene, julegledene og den svært etterlengtede turen hjem til Norge for å feire jul sammen med familien min.
Jeg gjør likevel mitt beste forsøk på å tenke positivt, fokusere på det som er bra i livet, på alt det fine jeg har opplevd, på all den gode maten jeg har smakt og forhåpentligvis vil smake igjen i fremtiden.
I Béziers besøkte vi La Maison de Petit Pierre, restauranten til en de tidligere vinnerne av det franske TV-programmet Top Chef. Lokalene er stilige, moderne, og det samme er husets konsept. Vi kunne velge mellom to menyer, en til 75 euro og en til 45, for å deretter få et spørsmål jeg aldri før har fått på restaurant.
“Kan du fortelle meg hva du ikke liker å spise?”
Menyen skulle deretter bli skreddersydd av Pierre, kokken som tar enhver utfordring på strak arm. En gang Top Chef-deltaker, alltid Top Chef-deltaker.
Fra andre bord kunne jeg høre en gjest svare at hun ikke liker fisk, en annen liker ikke sterkt krydret mat. Fra et annet bord ga en mann beskjed om sin laktoseintoleranse.
Skalldyr, svarte jeg, mens Julien ga grønt lys for absolutt alt. Måltidet startet med hver vår apéritif, Kir Royal, champagne med skogsbærsirup til meg, og champagne uten sirup til ham.
Sammen med boblene fikk vi servert hver vår mise en bouche i form av røkt Burrata med langkokt biffkjøtt og sennep, før vi til forrett fikk smake îles flottantes med røkt skinke, ristede hasselnøtter, skogsopp og parmesansaus.
Hasselnøtter og sopp fulgte også med kveldens hovedrett, andefilet med nøtteskorpe og sjysaus med smak av røkte urter, servert sammen med en raviolo med fyll av kantareller.
Fra hovedrett til en liten ostetallerken og hvert vårt glass rødvin fra Corbières før vi avsluttet det hele med en deilig dessert, knasende sjokoladebunn, hvit og mørk mousse au chocolat servert over fyldig sjokoladesaus med hint av appelsin.
La Maison de Petit Pierre, en nydelig adresse som jeg har notert meg til en senere anledning, om vi i fremtiden skulle vende tilbake til Béziers. Lengselen etter slike vidunderlige smaker har blitt forsterket med hundre prosent etter jeg nok en gang mistet muligheten til å nyte deilig fransk gastronomi. Å lage mat selv kan ikke sammenlignes når mine kokkeferdigheter er middelmådige på sitt beste, og min mann ikke tør å lage annet enn crêpes, ratatouille og quiche.
