Valras-Plage, en liten havneby bare en kort kjøretur fra Frankrikes eldste by, Béziers. En sommerdestinasjon hvor ferieklare turister fra ulike deler av Europa strømmer til de ulike campingresortene fra fellesferiens start til sensommerens siste dager.

Et feriested fullt av sesongåpne fiskerestauranter, og små butikker hvor gaveartikler, badetøy og strandleker selges. I høysesongens varme solskinnsdager fylles sandstrendene til randen av solslikkere og badenymfer, deres fargerike håndklær plassert på rekke og rad dekker omtrent hver centimeter av den myke sanden.

Bekymringsfri sommerdager og fullbookede ferieresorter høres nesten ut som en vill fantasi i disse tider hvor vi ikke lenger kan gi noen en klem eller bevege oss gjennom en hotellobby uten munnbind. Vil vi møte også neste sommer med tøystykker over ansiktet og en meters avstand?

Valras-Plage, på en solfylt lørdag i oktober måned var vi altså her, under lavsesongen, på en liten dagstur for å se Middelhavet. Sandstrendene var fulle av turgåere, havna full av fiskere og restaurantene klare for årets siste arbeidsuke, før sesongstenging frem til påske.

Fra en liten iskiosk spanderte Julien is på oss begge, to kuler til meg, ei med smak av sitronterte og den andre av fiol, mens han selv lot seg friste av stracciatella, banan og snickerssmak. På store flate steiner satte vi oss ved havna og lot våre blikk følge båtene som seilte forbi, tydelig kunne vi også se de mange sølvgrå fiskene som beveget seg i det klare blå sjøvannet.

Da Frankrike stengte ned i mars, drømte jeg både dag og natt om kysten, en hvilken som helst kyst i et hvilket som helst land, drømmen om bølgeskvulp og måkeskrik, lukten av tang og tare, følelsen av sand mellom tærne på en varm solskinnsdag. Om skjebnen skulle tillate det, håper jeg vi til neste sommer vil få muligheten til å tilbringe rikelig med tid i ulike havnebyer, måtte det være her i Frankrike eller i et annet land, kanskje langs sørlandskysten eller på vestlandet der hjemme i Norge.

Ja, om vi skulle ende opp med å feriere i Norge, har jeg en ønskeliste, en såkalt bucket list, over steder jeg har lyst til å besøke og aktiviteter jeg ønsker å gjøre. Mest av alt har jeg lyst til å tilbringe en kveld i Lindesnes hos Michelinstjerne-vinneren Under, Europas første undersjøiske restaurant.

Jeg har lyst til så mye, en følelse som uten tvil har blitt forsterket de siste åtte månedene, sammen med lengselen etter det som var, bevegelsesfriheten, tilgjengeligheten, trygghet og sikkerhet.

“Om dette er det nærmeste jeg kan komme følelsen av å være hjemme, så blir jeg igjen her”, sa jeg til Julien, der jeg med blanke øyne speidet utover sjøen, mot fritidsbåter og landskapet i det fjerne.

I det fjerne kunne jeg skimte Cap d’Agde, stranda mest kjent for sitt naturistmiljø, men dessverre også beryktet for å tiltrekke seg våryre par og enslige som søker treff av svært eksplisitt karakter, sistnevnte et stempel kommunen absolutt ikke vil assosieres med og lenge har prøvd å bli kvitt for å ikke skremme barnefamilier fra å komme på besøk. Forståelig nok. Ingenting av dette minner meg om mitt hjemsted, bare så det er sagt, selv om også en liten del stranda i området hvor jeg vokste opp, var reservert for naturister. Selv om jeg synes mangfold er flott, er jeg personlig veldig glad i både badetøy og klær, og vil derfor heller besøke et av de mer påkledde og barnevennlige strandområdene om jeg en dag skulle ende opp med å dra på helgetur til Cap d’Agde.

Før vi dro videre til Canal du Midi og de ni slusene i Fonseranes, spaserte vi rolig langs stranda for å nyte omgivelsene med alle våre sanser. Vi lyttet til lyden av bølger som slo mot land, og laget hver vår sti av skoavtrykk. Jeg hadde lyst til å skrive våre initialer i sanden, men lot være for ikke å overdrive klisjeene.

Vi endte til slutt opp med å studere lunsjmenyene til de ulike restaurantene i byen, for å gi oss selv og hverandre en god grunn til å vende tilbake allerede neste dag.