Lørdag, den nittende. En mild septemberdag i Arcachon, med regnvær meldt utover ettermiddagstimene. En siste feriedag hvor vi tok oss en kjøretur langs bukten for å besøke ulike østerslandsbyer og fine severdigheter, hvor vårt siste stoppested skulle bli fyrtårnet syd på Cap-Ferret.
Vi startet dagen med en liten svipptur innom fiskehavnen i Biganos, et bittelite sted på den sørlige delen av Bassin d’Arcachon, kjent for sine fargerike trehytter som omkranser havnen, stripete små og mellomstore hytter.
Ved havnen så vi flere piknikbord, hvorav alle var tatt i bruk av par og familier som nøt formiddagens oppholdsvær og den fine utsikten mot de fargesterke hyttene som speilet seg i vannet. Baguetter, pålegg og oppskåret frukt på bordet, en fin liten piknik på et koselig sted.
Synet av baguettene gjorde meg sulten, så det passet meg derfor fint at vårt neste stopp skulle bli den lille østerslandsbyen hvor vi hadde planlagt å spise dagens lunsj, Andernos-les-Bains.
Østers måtte jeg selvfølgelig utelukke, intolerant som jeg jo er, men et godt fiskemåltid kunne jeg gjerne tenke meg. Aller først tok vi oss likevel en spasertur langs havnen, forbi de mange små hyttene som tilbyr østerssmaking, forbi de ulike østersbassengene, og helt til slutt en spennende omvisning på det lille østersmuseet ved havnen.
Vi spiste lunsj på L’Atelier, en fiskerestaurant ved østershavnen, hvor jeg nøt en deilig torskefilet med pikant chorizosaus og kremet potetstappe sammen med et glass tørr hvitvin fra Bordeaux.
Fisk er dessverre noe jeg altfor ofte velger bort på restaurant og aldri våger å tilberede hjemme, med unntak av fisketaco fra tid til annen. Fint var det derfor å spise på et sted hvor hele menyen var basert på ingredienser fra havet, en mulighet til å smake noe nytt og spennende.
Fra Andernos-les-Bains, dro vi videre til det som skulle vise seg å bli dagens høydepunkt, det skjulte paradiset L’Herbe, den vakreste landsbyen på Cap-Ferret halvøya.
En landsby full av små hytter i spreke farger, bebodd av fiskere og østersoppdrettere. L’Herbe blir under høysesongen flittig besøkt av turister. Alle må de, i løpet av kvelden, etter å ha smakt seg fornøyd på østers og hygget seg med vin og vakker utsikt mot vannet og den pittoreske trehyttebebyggelsen, forlate L’Herbe for å overnatte i nabolandsbyene eller i Arcachon.
Det eneste hotellet som finnes i L’Herbe, det flotte Hotel de la Plage som ble bygget i 1860, er nemlig ikke lenger et hotell, men en restaurant og bar ved navn Chez Magne, selv om fasaden fortsatt bærer sitt tidligere navn.
Apropos Chez Magne, som så enkelt betyr Hos Magne…Med et navn som dette undrer jeg om eieren er norsk. Magne er jo på ingen måter et fransk fornavn.
Vi tok oss en forfriskende drink på uteserveringen til dette historiske hotellet som nå tilhører Magne, hvor jeg fikk servert en ekstremt bitter Campari Spritz etter å ha blitt gjort oppmerksom på at baren var tom for Aperol.
Fra L’Herbe gikk ferden videre til vårt siste stopp, fyrtårnet ved Cap-Ferret. Hadde vi husket å søke opp åpningstidene på forhånd, ville vi ha rukket å besøke tårnet innvendig, men med bare ti minutter til rådighet fikk vi ikke gjort mer enn å se på fyrtårnet fra bakkenivå.
Kvelden ble deretter tilbrakt på den koselige restauranten Le Cabanon på utkanten av Arcachon, et siste måltid sammen ved vestlandskysten før hjemreise neste morgen.
Jeg bestilte et glass rødvin og lekker spekemat til forrett, før jeg deretter nøt dagens andre fiskemåltid, breiflabb med spekeskinke og parmesanrisotto.
Måltidet var nydelig, akkurat som kjøreturen langs bukten, akkurat som de fine stedene vi hadde rukket å besøke i løpet av dagen, østerslandsbyene og de fargerike hyttene.
Under morgendagens hjemreise skulle vi kjøre innom den lille byen Moissac og den kjente severdigheten Pont-Canal du Cacor. Mer om det i neste innlegg, før jeg går videre til å fortelle om forrige helg, om hvorfor vi endte opp med å tilbringe oktobermånedens andre helg i Paris.
