Europas største sanddyne og en romantisk tête-à-tête

“On ira danser sur la dune du Pilat
Plus près du soleil l’horizon face à toi
On ira danser sur la dune du Pilat
Là où l’océan te tend les bras
On ira danser sur la dune du Pilat
Tout près des étoiles où les anges se tutoient
On ira danser sur la dune du Pilat”

Slik går første vers av den feststemte franske sommerlåta La Dune du Pilat av Collectif Métissé. La oss danse i sanddynene, nærmere sola, med horisonten foran oss, der hvor havet strekker sine armer mot oss, nær stjernene, nær englene. Vi danser i sanddynene, vi danser i Dune du Pilat.

Tre kilometer lang og hundreogto meter høy, synet som møtte oss der vi besteg toppen av Europas største sanddyne, fikk meg omtrent til å glemme at jeg fortsatt var i Frankrike og ikke i en ørken langt, langt borte.

Mine nakne føtter sank ned i den dype, myke sanden for hvert steg jeg tok. Lange tunge steg. Jeg fotograferte de ørkenlignende omgivelsene som lå foran våre ben, mens solstrålene varmet våre sommerkledde kropper.

Ørkenlignende omgivelser i høyden og bredden, men likevel med en utsikt mot tykk vegetasjon til vår venstre side, og havet, det maleriske lyseblå vannet som jeg kunne skimte i det fjerne, et tydelig bevis på at dette ikke var noen ørken, for her lå bukten Bassin d’Arcachon.

Foran meg så jeg store mengder myk hvit sand, flere kilometer med sandkorn, høyt og lavt. Tenk at denne sanddynen har eksistert i over tohundre år, den som i dag er et av sørvestlandets mest populære severdigheter.

Etter å ha trasket rundt i sanden, lekt og herjet som små barn, løp vi så fort vi kunne ned den bratte bakken med våre bredeste smil. Om vi skulle ende opp med å snuble, ville jo den myke sanden ta oss imot, la oss rulle resten av strekningen nedover. En barnslig glede, jeg jublet høyt for meg selv der jeg løp nedover, forbi andre mennesker, forbi alle sammen. Unna vei, her kommer jeg!

Da vi forlot Dune du Pilat dro vi tilbake til gjestehuset for å benytte oss av bassenget i en times tid, før Julien og jeg dro ut for å nyte en romantisk middag på fin restaurant, tête-à-tête, bare oss to, etterlengtet alenetid for første gang siden vi giftet oss seks dager tidligere.

For anledningen pyntet jeg meg i rødt, med dype røde lepper. L’Aillet var navnet på vår utvalgte bistro, moderne lokaler og bistronomisk cuisine, hvor rødvinen ble servert i en karaffel som lignet en kjempevariant av våre alminnelige rødvinsglass. Hvor kan jeg få tak i en lignende karaffel, undret jeg, tydelig begeistret over designet.

Måltidet var alle tiders fra start til ende. Til forrett, en forfriskende kald suppe av bønnesorten coco de paimpol med pinjekjerner og soltørkede tomater, deretter andefilet med kremet maissaus til hovedrett og en helt fantastisk mousse au chocolat med peppermynte til dessert.

Magnifique, sier jeg bare, fra første til siste bit. Om jeg en dag vender tilbake til Arcachon, vil jeg definitivt tilbringe nok en kveld på L’Aillet.

Etter restaurantbesøket spaserte vi de to kilometerne tilbake til gjestehuset, hånd i hånd under stjernehimmelen. Fornøyd med alt vi hadde rukket å gjøre og alt vi hadde planlagt for neste dag, pratet vi om østerslandsbyene vi skulle besøke, om fiskerestauranten hvor vi neste kveld skulle hygge oss med vårt siste måltid sammen, alle oss fire, før hjemreisen tilbake til Toulouse.

Morgendagen, en siste dag. Om vi bare hadde hatt mer tid, et par dager ekstra, late dager på stranda, gjerne en dagstur eller to til Bordeaux, ville det da ha blitt lettere å reise hjem igjen, å vende tilbake til hverdagen?

Leave a Reply