Når gleder blir til skuffelser og kommunikasjonen svikter

Jeg hadde stilt vekkerklokka til å ringe klokka ni, for å gi meg selv rikelig med tid til å spise frokost sammen med Laurène før jeg like rundt elleve måtte dra på møte med en rådgiver hos BGE Sud Ouest, skolen hvor jeg frem til overstått møte trodde jeg skulle bli student.

Konsulenten hos Pôle Emploi (den franske versjonen av Nav) hadde nemlig overbevist meg om at denne skolen ville være et perfekt valg for meg som ønsker å studere Webdesign og Community Management. De siste ukene hadde jeg derfor gledet meg vanvittig mye til å møte skolens rådgiver, planlegge fremtiden og handle inn lærebøker.

Men jammen sa jeg “god dag mann, økseskaft”, for et eller annet sted har kommunikasjonen mellom BGE og Pôle Emploi gått alvorlig skeis, og skolens rådgiver vil i tillegg til å bevisst eller ubevisst ha misforstått situasjonen, for evig bli husket som det mest forferdelige mennesket jeg har møtt siden jeg først flyttet til Frankrike for fem og et halvt år siden.

Det har seg visstnok slik at BGE Sud Ouest, i tillegg til å tilby korte kurs og ettårige studier, hjelper gründerspirer med å etablere bedrift, og dét med høyt press og aggressivitet ettersom skolen blir belønnet med økonomiske gulrøtter fra staten i form av bonus eller provisjon.

Etter en lang og hyggelig frokost hjemme på kjøkkenet sammen med Laurène, satt jeg altså på rådgiverens kontor, i den tro at jeg var kommet for å få informasjon om webdesignerkurset med oppstart i oktober.

Hun startet møtet ved å studere CVen min, se på meg med avsky i blikket, og si “du har absolutt ingen relevant utdanning eller arbeidserfaring til å kunne starte et Community Management foretak”. Nei, det var jo hele poenget med videreutdanning, da.

“Du har heller ingen ledererfaring. Hva kan du egentlig? Det er jo totalt urealistisk, dette prosjektet ditt.”

Jeg begynte etter hvert å innse at dette møtet ikke hadde noe som helst med webdesignerstudiet å gjøre.

Jeg besvarte (den mildt sagt svært uhøflige) rådgiverens spørsmål og forklarte hvilke kompetanser jeg allerede har, både innen IT og språk. Den dagen jeg starter bedrift vil det utvilsomt være nyttig å kunne oversette kundenes nettsider til engelsk.

“Fra hvilket språk da?”, sa hun spydig.

…vel, fra fransk, sa jeg (selvfølgelig på fransk), en smule satt ut av hennes fiendtlige tilnærming. Spesielt ettersom jeg allerede hadde snakket fransk til henne i femten minutter og fortalt om både reiselivsutdanningen min og erfaringer fra ulike kontorjobber. Mhm, svarte hun totalt uinteressert og førte pennen videre i notatblokka si.

“Du vet at du starte bedrift innen den attende juli neste år, når CSP-kontrakten med arbeidsgiveren din utgår”, sa hun fortsatt like spydig, med trykk på ordet MÅ.

Du MÅ. Vous êtes obligée.

Men jeg ville jo ikke starte bedrift allerede neste år. Alt jeg ønsker er å videreutdanne meg. Webdesign. Community Management. I tillegg til utdanning trenger jeg relevant praksis. Deretter kan jeg ta steget videre, når jeg først er klar for det. Jeg er absolutt ikke klar, og denne sure damen fortjener på ingen måte noen bonus.

Jeg forlot møtet forvirret og lei, fra å være optimistisk og glad klokka ti til å havne helt i kjelleren klokka tolv.

Det var derfor fint å møte Laurène i sentrum, over hver vår cocktail og sjokoladeterte på den trendy rooftop-baren Ma Biche sur Le Toit, på taket til Galeries Lafayette. Jeg fortalte henne om møtet, om skuffelsene, om den sure rådgiveren.

Santé, skålte vi bittersøtt, der vi forsøkte å distrahere oss selv og hverandre fra livets store skuffelser, med sjokolade og gin og byens beste utsikt.

Resten av ettermiddagen ble tilbrakt i parken Jardin des Plantes før kvelden ledet oss videre til den afrikanske restauranten Mami-Wata med sitt eksotiske dekor og deilige mat.

Husets friterte bananer med sursøt saus ble kveldens utvalgte forrett, etterfulgt av senegalsk mafé til hovedrett, langkokt biff i peanøttsaus. Dessertmenyen fristet meg med fritert banan og kokosflan…Om jeg bare hadde hatt ekstra plass i magesekken.

Med store planer for neste morgen, med tur til Montpellier i forbindelse med Burlesque-fotoshooten, krøp vi tidlig til køys. Men aller først sendte jeg en epost til Pôle Emploi med håp om å få rettet opp i situasjonen med BGE.

Leave a Reply