Ikke før jeg steg ut av bilen til vårt vennepar som for dagen stod for fotografering og makeup, ikke før jeg ankom sentrum og Capitole etter en stressende morgen med store forberedelser, ikke før dette minneverdige øyeblikket der jeg løp mot ham, han som på denne dagen skulle bli min ektemann, ikke før nå hadde jeg sett hvordan dressen hans så ut. Hvordan han så ut i mørkeblå blazer med lys lilla sløyfe og hvit skjorte. Elegant og flott, Julien glødet.

Under det hvite munnbindet med “Mrs” påskrevet, smilte jeg så bredt at jeg nesten fikk vondt der jeg så ham og alle våre venner fra Toulouse og Paris samlet utenfor Capitole.

Trist var det selvfølgelig å ikke kunne feire denne nydelige dagen sammen med mine venner og familie fra Norge, men takket være dagens teknologi skulle i det minste mine foreldre få muligheten til å være med på den borgerlige vielsen fra start til ende via mobiltelefonen min, på videochat filmet av ei venninne.

Det gjorde utvilsomt vondt å vinke til mine foreldre, der jeg så dem i middelmådig kvalitet på mobilskjermen, og ikke ved min side der jeg stod utenfor Capitole sammen med Julien, hans foreldre, våre franske vitner, venner fra Paris og kollegaer fra Toulouse.

Vondt var det å ikke kunne klemme min mor, kjenne den søte duften av hennes parfyme og varmen fra hennes omfavnelse, å ikke kunne se henne ikledd den sannsynligvis veldig fine kjolen hun hadde planlagt å bruke under vielsen min i Capitole. Det var rart å bare se henne sitte på sofaen hjemme hvor hun observerte alt sammen fra flere tusen kilometers avstand.

En umulighet å gjennomføre på grunn av dette viruset vi nå har måttet leve med i over et halvt år allerede. Viruset som hindrer meg fra å besøke mitt hjemland, viruset som er grunnen til at vi valgte å utsette neste halvdel av bryllupet til våren.

Etter å ha ventet i om lag tjue minutter var vår tur kommet til å bli ledet opp den flotte trappeoppgangen og videre inn gjennom de vakre salene i Capitole, hvor alle vegger og tak er dekket med marmor og flotte malerier. Gullrammer og interiørets mange gulldetaljer fullførte det sofistikerte visuelle, det fineste rådhuset jeg noensinne har besøkt.

Brudebuketten min bestod av rosa og røde roser og ulike grønne blader, deriblant eucalyptus. Langermet kjole med bare skuldre og skjørt i tyll dekket med små perler. Sandaler på føttene, også disse med tyll og perler, en liten blomsterkrans på hodet og øredobber med små blomster i rosegull og hvite perler som eneste aksessoirer for anledningen.

Til lyden av Mozart sin Piano Concerto no 21, gikk vi arm i arm ned rådhusgulvet, smilende med alle sine øyne rettet mot oss. Aldri før har jeg fått så mye oppmerksomhet, blitt studert så nøye som nå, med mobiltelefoner og speilreflekskameraer der de fanget hver eneste bevegelse. Julien syntes det hele var en smule sjenerende, selv elsket jeg å være stjerne for en dag.

Med fine krøller og blomster i håret, med lys rosa tyllkjole og ferskenfarge i kinnene følte jeg meg for første og sannsynligvis nest siste gang i mitt liv som ei prinsesse. Om sju måneder vil tyllkjolen bli byttet ut med min hvite brudekjole med langt slep, og Capitole blir selvsagt byttet ut med det sørvestfranske slottet som vi jo i utgangspunktet hadde reservert for denne varme septemberdagen. Vi skulle nå ta feiringen videre til i en villa i stedet, noe vi absolutt ikke angrer på i ettertid.

Bilder og notater fra vår vin d’honneur i villaen kommer etter hvert som jeg får tilsendt flere bilder fra dagens fotograf (som for øvrig ønsker å være anonym).