Ukene før bryllupet, vel, den delen av bryllupet som ikke har blitt utsatt til april, har sust forbi som en tornado. Først i går gikk det opp for meg at jeg allerede nå på lørdag vil bli gift på papiret, få en ny ring på fingeren og et nytt etternavn som jeg må huske på å få registrert både i Norge og Frankrike.

Jeg skulle ønske familien min kunne være her sammen med meg, jeg skulle ønske de kunne se min ferskenrosa kjole og den vakre salen i Capitole (tinghuset) og villaen hvor vi skal feire begivenheten.

Forrige torsdag fikk tærne mine seg en pedikyr, i går fikk håret mitt en stuss og balayage hos frisøren, og på fredag vil fingerneglene få seg en etterlengtet lys rosa manikyr. Jeg har bestilt kake fra bryllupskonditoriet Un Jour, Un Gâteau, og kjøpt inn noen små dekorasjoner til vår lille vin d’honneur som vil bli arrangert i Airbnb-villaen hvor vi skal overnatte hele helgen. I tillegg har jeg bestilt en beskjeden brudebukett fra nabolagets florist og funnet frem et antrekk som jeg vil skifte til utover kvelden, når kanapeer og champagne ved bassengkanten byttes ut med restaurantbesøk og rødvin under stjernehimmelen.

Allerede i morgen får vi besøk av mine kommende svigerforeldre og på torsdag kommer min venninne (og vitne) Laurène hit for å tilbringe ei uke sammen med meg.

Neste dag, på fredag, får vi nøklene til den vakre villaen på utkanten av Toulouse, stedet hvor jeg ser frem til å tilbringe den nest viktigste dagen i mitt liv. Nest viktigst, fordi den hvite brudekjolen, den store seremonien, gjensynet med min familie og mine venner, alt jeg hadde sett frem til aller mest, må nå vente til april. Nesten to år med planlegging, ett og et halvt år hvor jeg hadde gledet meg til en vakker hageseremoni og middag på Château du Croisillat, alt dette må vente i sju måneder til. Vi krysser fingre, tær og alt som krysses kan for at coronasituasjonen til den tid ikke lenger vil være en like stor trussel som i dag.

Apropos corona vil vi på lørdag måtte bruke munnbind både i og utenfor tinghuset, og har derfor bestilt masker med “Mr” og “Mrs” brodert på dem, et forsøk på å gjøre noe morsomt ut av situasjonen (og bildene fra den store dagen).

Også bryllupsreisen vil bli utsatt til neste vår eller sommer. Som et lite plaster på såret tar vi oss likevel en liten tur til kysten neste uke, sammen med Julien sine foreldre, for å kose oss med båttur, bading og sykkelturer i det lille sørvestfranske ferieparadiset Arcachon. Jeg gleder meg til å se Europas største sanddyne, Dune du Pilat, og nyte fransk kaviar ved Bassin d’Arcachon. Østers, en annen lokal spesialitet, må jeg dessverre stå over siden jeg ikke tåler å spise skalldyr.

Lenge hadde jeg spøkt med at min klengete svigermor sannsynligvis ville komme til å mase seg til å bli med oss på bryllupsreise. Ironisk er det derfor at vår første ferie som nygift nå blir sammen med svigermor og svigerfar på lasset.

Jeg nevnte selvsagt dette for Julien, og foreslo å finne på noe romantisk i løpet av turen, bare oss to, langt unna svigermor. Spabehandling og duomassasje, en båttur i solnedgangen med apéro for to, en fin middag tête-à-tête, hva som helst som kunne minne om en ørliten prosentandel av en bryllupsreise.

Å gifte seg iført munnbind, å arrangere vielse i tinghuset og seremoni med bryllupsfest fordelt på to ulike årstider, ingenting er annet enn en prosentandel av hva det egentlig skulle være, men vi vil nok få det fint likevel. Både nå på lørdag, den tjuefjerde april, vår første ferie som nygift og vår endelige bryllupsreise.

Flere oppdateringer med bilder av både ringene, dekorasjoner, kake og antrekk kommer etter hvert!