Lenge var det siden sist jeg stod opp allerede klokka seks for å dusje og spise frokost i all hast. Spesielt på en lørdag. Forrige gang jeg dro på en fysisk krevende fjelltur kan jeg knapt huske, og lenge vil det definitivt bli til neste gang. Om det i det hele tatt blir noen neste gang.

I går dro vi altså til et sted som heter Appy i Pyreneene, sammen med tre venner av Julien for å gå på en ni kilometers fottur på fjellet. 750 meter i høyden og en rute som ifølge en av våre turkamerater skulle være enkel og absolutt ikke en utfordring, selv for meg som er i elendig form, selv for meg som har ekstrem høydeskrekk og sliter med å gå ned bratte fjellbakker på grunn av frykten for å falle og slå meg. Uansett hvor vakker utsikten måtte være.

Som med de fleste fobier, stammer høydeskrekken min fra barndomstraumer, etter at jeg som sjuåring falt og slo meg kraftig under en hyttetur på fjellet. Et stort arr på høyre kne og på underarmen sammen med en rekke flashbacks er mine evige suvenirer etter det traumatiske øyeblikket da skarpe steiner penetrerte min hud og mitt forhold til de høye fjellene forandret seg drastisk fra beundring til frykt.

Å gå lange fotturer på flere kilometer, selv mil, langs trygge grusstier er jeg veldig glad i. Men steinete bratte terreng minner meg så sårt om det vonde øyeblikket for to tiår siden, at jeg rett og slett ikke klarer å takke ja til å bli med på turer i slike terreng.

I går ble jeg uvitende med på nettopp det jeg hadde fryktet.

Med en liten ryggsekk pakket med müslibarer, oppskåret frukt, tomater og spekeskinke, sammen med en termos fylt med to liter vann, og nødvendige saker som solkrem, antibac, søppelpose og toalettpapir, var jeg klar for det jeg trodde skulle bli en tur oppover ekstremt lange men ikke altfor bratte stier…og ble servert noe helt annet.

Det som umiddelbart møtte meg var et steindekket bratt terreng, enorme skarpe steiner og løs småstein og sand. De andre, inkludert Julien, småjogget oppover i høyden og ville sikkert ha hygget seg mye mer om ikke jeg var der. Umiddelbart fikk jeg dårlig samvittighet for å være den som ødelegger for alle andre. Anpustne, treige meg, den i gruppa som alle andre må vente utålmodig på, den som får resten til å himle med øynene og angre på at de spurte meg om jeg ville bli med.

Situasjonen fikk meg til å tenke tilbake på barndommen, og hver eneste klassetur til vestlandske fjell. Klasseturene hvor jeg ble kjent som den irriterende jenta som aldri klarte å holde følge med resten. Klasseturene som gang på gang ble et gjensyn med fobi, redsel og elendig selvfølelse.

Hadde jeg bare visst hva jeg gikk til, om jeg i det minste hadde gjort et par Google-søk på området og denne konkrete ruten og ikke stolt blindt på vennene til Julien, kan jeg garantere at jeg ikke hadde takket ja til å bli med.

Men nå var jeg altså der i det maleriske landskapet, den flotte franske naturen, og druknet meg selv i traumatiske flashbacks.

Noen lyspunkter var det likevel på turen. Vakre omgivelser, nydelig utsikt, og en innsjø hvor vi de neste to timene skulle kose oss med piknik og bading. To av våre turkamerater hadde tatt med seg baguetter og rosévin, i tillegg hadde vi med oss frukt og grønt og diverse pålegg. Timene tilbrakt ved innsjøen var definitivt verdt slitet, svetten og stølhet i lårene.

Å komme seg ned igjen, var derimot et mareritt for min panikkslagne kropp. Frykten for å skli på løse steiner, falle og slå meg, akkurat som da jeg var sju år og pådro meg mine stygge arr, gjorde meg så anspent at kroppen og hjernen på et punkt sluttet å kommunisere. Dette ledet til at jeg gikk på tærne hele veien ned, med til slutt blødende tær, fordi jeg ikke turte å senke hælene, jeg turte ikke å gå normalt, fobier får oss virkelig til å miste all sans og samling.

Etter fjellturen dro vi ut for å spise pizza sammen med vennegjengen. Allerede var vi godt i gang med å planlegge en neste tur, skogstur eller sykkeltur, eventuelt en noe mildere fjelltur langs grusstier og enklere terreng, aktiviteter innenfor min komfortsone.