Vi våknet opp til helgens første lørdagsfrokost hos den bitre eieren av vårt utvalgte overnattingssted i Pyreneene. Etter å ha lyttet til hennes sure stemme fortelle sine “skrekkhistorier” om tidligere gjester og om barn som er forferdelige bare fordi de er, vel, barn, styrtet vi kaffen og appelsinjuicen og trykket i oss siste matbit før vi trakk oss unna. Av en eller annen grunn bestemte vi oss for å dra ut på en to timers fottur i skog og fjell, selv om ingen av oss hadde pakket riktig utstyr til denne helgeturen.

I stedet for å være godt skodd med fjellsko, gjorde vi nøyaktig samme tabbe som alle de fjollete turistene som i år erstattet all-inclusive og paraplydrinker med skog og mark på innenlandsferie. Vi dro ut på tur iført bare shorts, t-skjorte, tynn genser og Nike-sko.

I mangel på riktig turutstyr hadde vi i det minste lest oss noenlunde kloke på lokal terrenginformasjon, og valgte til slutt å følge et av områdets enkleste turløyper (tilpasset nybegynnere, småbarn og mennesker med dårlig helse). Opp bratte bakker, langs grussti og stabilt terreng, mellom enorme mengder ormeblader og bjørnebærbusker, opp i høyden gikk vi, for å nyte den fine utsikten over Pyreneene.

Lyden av kubjeller kunne høres i det fjerne, og dyrene kunne vi såvidt skimte der de beitet i fjellene, langt unna den smale turstien vår. Bortsett fra kyrne kunne vi ikke se et eneste levende vesen, med unntak av noen tykke slimete brunsnegler som sakte beveget seg bortover det våte gresset, fuktig etter en regnfull natt.

Tøysete, spurte jeg Julien om han kunne spist dem, han som er fransk og tross alt er glad i hvitløksmarinerte escargots (snegler med hus). Æsj, brunsnegler kunne jeg aldri rørt, aldri, sa han med en grimase som uttrykket vemmelse på høyt nivå. Også jeg ble kvalm av min egen spøk, der jeg observerte de store brune sneglene snegle seg forbi.

Magesekken begynte etter hvert å rumle. Siden vi befant oss bare et lite steinkast unna Lourdes, kjørte vi etter endt fottur ned til byen for å spise lunsj på restaurant (ikke snegler). Vi hadde i utgangspunktet sett frem til å besøke den ikoniske Helligdommen Notre Dame de Lourdes, men kunne ikke vært mer uheldige med timingen, da området var stengt for vedlikeholdsarbeid.

Sultne som vi var, etter to timer på tur, trasket vi rundt fra gate til gate, på jakt etter et spisested med gode anmeldelser, greit prisnivå og mat som ikke serveres med pommes frites og sidesalat. Restaurantvalget falt til slutt på den baskiske Piment Rouge, hvor tørket chili pyntet vegger og tak, og dekorasjoner i Baskerlandets farger, rødt og grønt, prydet lokalet.

En servitør ledet oss til et bord hvor vi ble sittende og mimre tilbake til fjorårets fine ferietur til franske Bayonne og spanske San Sebastian, nydelige Baskerland med sine flotte strender, deilige mat og sjarmerende røde og grønne hus.

Å reise tilbake til San Sebastian virker som en fjern drøm i disse tider hvor det å krysse landegrensene er alt annet enn fornuftig, noe som gjør savnet etter pinchos og baskisk cider enda større.

En karaffel med sørvestfransk rødvin ble servert foran oss på bordet. Fra menyen valgte Julien en risotto med blekksprut, selv bestilte jeg svinekjake med rødvinssaus og tagliatelle. Til dessert delte vi et stykke Gâteau Basque, mandelmelbasert kake med deilig vaniljekrem.

Jeg minnet Julien om da vi i fjor feiret fødselsdagen min i Bayonne og kjøpte Gâteau Basque fra et pâtisserie i sentrum. Et kakestykke med vaniljekrem, et annet med fyll av kirsebær og krem. At vi den dagen klarte å spise både en fyldig frokost, etterfulgt av et lunsjmåltid på tapasbar og to kakestykker fra konditoriet, og til slutt et fire-retters måltid på en fin restaurant i Biarritz, alt sammen på én og samme dag, er meg et under.

Etter å ha spist oss fornøyde på lunsj og kake, spaserte vi gjennom gatene i Lourdes og tilbake til bilen. Vi fortsatte ettermiddagen i rovfuglparken Donjon des Aigles, i ruinene av et gammelt middelalderslott. Vi var kommet for å se parkens spennende fugleshow, og vi ble definitivt ikke skuffet!

Mer om det i neste innlegg.