Jeg reiser tilbake i tid til juli, til både forrige måned og fjorårets julimåned. Hvorfor ikke, siden jeg tross alt dediserte hele forrige tekst til august og alt som er så typisk for august her i Frankrike.

Juli er måneden hvor solsikkene er vakrest, bondemarkedene fulle av ferske tomater og meloner og nasjonaldagen feires med fyrverkeri i alle Frankrikes byer. Lite visste vi i fjor, da vi med store øyne stirret opp mot de flotte fargene som beveget seg over den sorte nattehimmelen, at vårt neste år skulle bli så annerledes. Ingen arrangementer, ingen fyrverkeri, ingen konserter, ingenting.

Fjorårets juli. Jeg husker hvor deilig det var å ta bussen til jobb iført sommerkjole og sandaler, og hvor plagsomt det var å stadig måtte pakke meg inn i ullteppe på kontoret for å ikke bli syk av kulden fra klimaanlegget. Til venstre for mine to dataskjermer på skrivepulten stod en liten metallboks full av teposer, sommer som vinter drakk jeg store mengder te på arbeidsplassen.

Ikke før i september fikk vi tatt oss en ordentlig ferietur i fjor, en bilferie langs den Franske Rivieraen. Alle julimåneder siden jeg først ble sammen med Julien for over fem år siden, har vært preget av stillhet, rutiner og hjemmetid. Han liker ikke å reise midt i fellesferien, altfor mange mennesker, altfor høye priser, sier han. Jeg er til en viss grad enig, men det kommer jo litt an på hvor man reiser, om man gjør som alle andre eller om man tenker utenfor boksen og gir de mer ukjente destinasjonene en sjanse.

Deler av årets julimåned kunne ha blitt tilbrakt i Paris, hadde jeg blitt med Julien på besøk til barndomshjemmet, hjem til mine kommende svigerforeldre. Men jeg hadde ikke lyst til å dra til hovedstaden for å løpe etter Julien og hans sosialmaraton, der absolutt alle barndomsvenner og familiemedlemmer skulle besøkes og ikke et øyeblikk skulle kastes bort. Det blir for mye for meg, for slitsomt, på samme måte som det å dra på en ordentlig ferie i juli ville blitt for folksomt for ham.

I stedet for å dra til Paris fikk jeg heller ei hel uke for meg selv i Toulouse. Ei uke hvor planen var å sitte foran datamaskinen fra morgen til kveld, skrive flere utkast til manus og være produktiv.

En fin idé, hadde jeg klart å la være å dra til sentrum nesten daglig for å handle og spise lunsj, og deretter kaste bort ettermiddagstimene og sene kvelder i sofakroken foran enten mobilskjermen eller TVen. Eller begge samtidig. Netflix og YouTube. YouTube og Netflix.

En av disse julidagene, jeg husker ikke nøyaktig hvilken dag, det spiller uansett ingen rolle, jeg var i hvert fall ikledd rød kjole og de slitte skinnsandalene som jeg hver sommer sier jeg vil kaste før neste sommer.

Planen for formiddagen var mitt lille ærend innom den italienske delikatessebutikken Casa D’Italia for å handle fersk pasta, sort spaghetti, før jeg inviterte meg selv til en liten lunsj hos tesalongen Dip’s Tea i nabolaget Carmes. Ved et lite bord mellom to småbarnsfamilier nøt jeg den vegetariske smaken av pai med tomat-og karamelisert løk etterfulgt av sitronterte til dessert.

Mellom paien og terten fikk jeg lest et par sider av ei bok som jeg fortsatt ikke har fullført. Ikke fordi den er spesielt tykk, den er heller ikke uinteressant, men med tanker som flyr fra øst til vest og surrer rundt i det uendelige, svekkes konsentrasjonen betraktelig. Forrige måned var jo min første måned som arbeidsledig, og dermed raknet boligdrømmen for neste år. Ingen jobb, ingen lån.

På vei hjemover fra Dip’s Tea fikk jeg et kompliment av ei fremmed jente på gata, “j’aime ton style, très chic”, hun elsket stilen min, sa hun. Som vanlig takket jeg og smilte, en smule forvirret. Jeg undret om hun var sarkastisk, som i filmen Mean Girls, der antagonisten Regina George sier til ei tilfeldig jente at hun elsker skjørtet hennes, for å deretter snu seg til sine venninner og si at hun aldri har sett et styggere skjørt i hele sitt liv. Hvem vet.

Jeg lurer på hvordan neste års juli vil se ut. Vil vi kunne glede oss over fyrverkeri og nasjonaldagsfeiring som i fjor, vil viruset fortsatt sirkulere i like stor grad som i år?

Og jeg, hvem er egentlig jeg om ett år?