En ny hetebølge har skylt over Frankrike de siste ukene, og jeg forlater knapt leiligheten i disse dager.

Bare på tirsdag, da jeg hadde mitt første møte med pôle emploi (den franske versjonen av Nav) angående mine karrieremål og kursplaner, såvidt på onsdag da jeg handlet frukt og grønt fra markedshallen i Saint Cyprien, og til slutt på lørdag da Julien og jeg dro til Grenade for å hente den ferskenrosa kjolen min hos skredderen.

En langermet kjole med bare skuldre og tyllskjørt dekorert med perler, en kjole kjøpt på nettportalen Etsy for allerede ett år siden. I en eske på soverommet ligger et matchende brudeslør, også fra Etsy, som jeg lenge hadde vurdert å bruke, selv om jeg faktisk ikke er noe begeistret for slør i det hele tatt. Etter mye om og men fikk jeg til slutt bestemt meg, og vil heller pynte meg med en diskré blomsterkrans og løse krøller.

Da jeg først kjøpte dette ferskenrosa brudesløret mitt, så jeg på det som et symbol på noe tradisjonelt og ekte, denne ideen om å bevare gamle tradisjoner og krydre dem med en moderne vri.

At kjolen som skal brukes i bryllupets første del, den administrative seremonien i tinghuset, skulle ende opp med å være nettopp rosa, er ingen tilfeldighet, men en soleklar og gjennomtenkt avgjørelse lenge før vi i det hele tatt hadde begynt å planlegge bryllupet vårt. Fargen er en hyllest til min mor som også giftet seg i rosa, da hun først kom til Norge og giftet seg med min far. Hennes var riktig nok fuchsia og ikke fersken, og var et resultat av for dårlig råd til å kunne kjøpe seg en ordentlig brudekjole, i et relativt fargeløst og lite inspirerende butikkutvalg i Stavanger på åttitallet.

Jeg setter utrolig stor pris på hvor heldig jeg faktisk er, som ikke bare har én, og heller ikke to, men tre ulike kjoler som alle har blitt tildelt forskjellige roller for den store dagen. Den ferskenrosa skal brukes i tinghuset, den hvite prinsessekjolen skal brukes på slottet, og til slutt, en kort tyllkjole som jeg vil skifte til når måltidet er over og dansegulvet står for tur.

Akkurat som den ferskenrosa kjolen, ønsker jeg å levere også den korte tyllkreasjonen inn til skredderen i Grenade, for å gi kjolen et romantisk løft med 3d-broderi og mer volum. 

Etter lørdagens tur til skredderen i Grenade for å hente den første kjolen, dro vi videre til et sted som heter Aussonne for å spise lunsj på den flotte nye restauranten Lac du Bistroquet, et moderne (og uten tvil romantisk) spisested med bare noen meters beliggenhet fra vannkanten, en stor innsjø i naturskjønne omgivelser. 

Eieren av restauranten er en bekjent av Julien, en tidligere kollega som takket farvel til flyindustrien lenge før coronakrisen og alle oppsigelsene i bransjen, for å drive restaurant sammen med sin far.

Med munnbind og avstand ble vi stående og prate, om restauranten og Airbus og Covid 19. “Med en utsikt som denne har jeg absolutt ingen grunn til å klage, jeg har det travelt men jeg har det temmelig bra”, sa han fornøyd der han speidet utover lokalet.

En servitør introduserte seg som Kévin og ledet oss til et bord for to. Vi bestilte cornflakes-panert kylling med urtesaus, en salt versjon av arme riddere med tomat og mozzarella på deling, i tillegg til tataki av tunfisk til Julien. Selv liker jeg ikke smaken av tunfisk uansett hvor godt marinert det måtte være.

Forfriskende cider og stekende sol, ren idyll på en altfor varm ettermiddag. Nysgjerrig, sjekket jeg værmeldingen for Stavanger, atten grader og regn. Er det bedre eller verre med trettisju grader og femti prosent luftfuktighet, undret jeg, der jeg svettet gjennom de hvite klærne.

Heldigvis har jeg ikke planlagt å gifte meg i august, den varmeste måneden her i det solfylte Sørvest-Frankrike.