Her kommer enda en skildring fra forrige helg. Denne gang ønsker jeg å fortelle om søndagens tidlige ettermiddagstimer.

Etter en god natts søvn, nøt vi ferske baguetter og croissanter til frokost hos La Seigneurie de Tillac, før vi pakket sammen sakene og kjørte rolig østover, i retning Toulouse. Vi hadde planlagt et par omveier og svippturer for dagen, for å bli kjent med flere av de mange fine landsbyene i det nydelige Gers.

Dagens første besøk gikk til Lavardens, et av de mange stedene vi har blitt kjent med den siste tiden, som tilhører listen Les plus beaux villages de France (Frankrikes vakreste landsbyer).

En landsby som langt tilbake i middelalderhistorien var beskyttet med store murer, noe man knapt vil se spor fra den dag i dag.

Lavardens er bygget oppover en bakketopp, med sitt historiske slott helt på toppen, landsbyens hovedattraksjon, en severdighet vi gjerne skulle ha sett mer av enn kun de ytre veggene, hadde vi bare vært flinkere til å planlegge og rukket frem før ettermiddagens stengetid.

Da vi like rundt tolv ankom Lavardens, var gatene tomme og landsbyens uteserveringer fulle av liv. I Frankrike holdes lunsjtiden hellig, spesielt på søndager som for mange regnes som familiens dag, hvor mennesker samles over et tre-retters lunsjmåltid eller en salat og dessert, enkelt og klassisk i de små landsbyene mens storbyene har valgt å heller omfavne den mer trendy brunsj-kulturen med en fusjon av amerikansk, britisk og fransk frokost.

I samtlige landsbyer i Gers vil man garantert finne foie gras og andefilet på de fleste lunsjmenyer. Gjerne også en salade de gésiers (salat med ande-krås), noe jeg personlig ikke er spesielt glad i.

Også vi ble fristet, der vi kjente duften av mat fylle de smale landsbygatene. Lenge ble vi stående på stedet hvil, foran Restaurant du Château, våre blikk fulgte bevegelsene til servitøren der han serverte den ene forretten etter den andre, foie gras, som forventet. Det fristet å spørre om også vi kunne få et bord og nyte en lunsj sammen med disse menneskene, selv om ingen av oss var sultne i det hele tatt. Fornuften slo heldigvis inn, og minnet oss om at vi jo skulle spise smørstekt gnocchi med persille og parmesan senere på dagen, vi skulle nyte et par glass rødvin ute på balkongen hjemme.

Det var da vel ingen vits i å spise bare for å spise?

Like ved det store slottet på landsbyens bakketopp, lå også kirken Église Saint-Michel, med sitt høye kirketårn som speider utover bebyggelsen i Lavardens. Vi vandret rundt gjennom de folketomme gatene, forbi sjarmerende hus og små forretninger, inkludert en barbersalong som så ut til å holde åpent også på søndagen.

Vi fikk øye på en rekke pasjonsblomster (passiflora) og deres oransje frukter, de dekorerte både buede passasjer og murvegger i landsbyens gater. Ut ifra hva vi har lest, er ikke disse fruktene giftige og kan gjerne spises, men svært få velger likevel å spise dem, i hvert fall her i Frankrike, da smaken visstnok er forferdelig.

Et annet hus, et som ifølge skiltet på ytterdøra lå ute for salg, à vendre med store bokstaver, var dekorert med flotte drueranker. Jeg undret hvem som tok seg av å vanne og vedlikeholde druene nå som huset stod tomt. Naboene? Borgermesteren? Eiendomsmegleren?

Det er mulig jeg romantiserer de franske bygdesamfunnene, der jeg ser for meg et varmt samhold, naboer som samarbeider om å holde landsbyen vakker og rik på friske blomster og planter. Både til glede for hverandre, for de besøkende og for økosystemets skyld.

Lavardens var uansett en fryd å besøke. Enda bedre ville det nok ha vært hadde vi vært sultne nok til å kunne kose oss med et lunsjmåltid, og tidlig nok ute til å rekke en guidet tur på slottet på formiddagen.

Vårt neste stopp på denne solfylte søndagsettermiddagen var en fin liten landsby ved navn Sarrant, før vi avsluttet helgen med en nydelig tur innom flere flotte solsikkeenger.