Lenge før lyden av alarmklokka skulle vekke meg, våknet jeg med en deilig magefølelse og et etterlengtet adrenalinkick.

Foran meg lå en lørdag med spennende planer. En liten kjærestetur jeg hadde sett frem til siden, vel, forrige lørdag, da Julien og jeg spontant bestemte oss for å reservere en natt på romantisk Bed & Breakfast i det vakre departementet Gers. Et område hvor enorme solsikkeenger strekker seg langs flere kilometer av de mange landeveiene som alle fører til ulike flotte landsbyer.

Vi pakket den lille sorte trillekofferten, den som er dekorert med klistremerker, suvenirer fra ulike land hvor vi sammen har feriert. Badetøy, sandaler, stråhatten min og capsen hans, sommertøy og speilreflekskamera. Begge så vi frem til å utforske den sydlige delen av Gers og slappe av ved bassengkanten på vårt utvalgte overnattingssted, en sjarmerende perle i den bittelille landsbyen Tillac.

Jeg gledet meg like mye til å pynte meg for lørdagskveldens restaurantmåltid, en soirée en amoureux på spisestedet Goût’R’mets i den lille byen Mirande. Solsikker, svømmebasseng og deilig mat, alle nødvendige distraksjoner fra disse tankene som kverner, alt som nesten stresser oss syke der vi bekymrer oss så mye at nattesøvnen blir minimal og både hodet og magen gjør vondt store deler av tiden.

Departementet Gers er for franskmenn flest kjent for sin produksjon av foie gras og Armagnac, men det vakre gule landskapet som møter deg der du kjører fra Gimont og videre i retning Auch, røper en annen lokal spesialitet. Solsikkeolje og solsikkefrø, gule enger så langt øyet kan se.

Fra passasjersetet studerte jeg den vakre utsikten mot de store flotte solsikkene, en utsikt som skulle følge oss gjennom store deler av den 114 kilometer lange bilturen. Store solgule blomster, de gledet mitt hjerte og fikk meg til å blotte mitt bredeste smil.

Før vi nådde vår endelige destinasjon, det idylliske overnattingsstedet La Seigneurie de Tillac, tok vi oss en liten tur innom landsbyen Marciac, en såkalt bastide, en befestet middelalderlandsby som rommer det største torget i Gers.

Marciac er kjent for sin årlige jazzfestival, en lokal tradisjon siden 1978 og et populært arrangement som besøkes av rundt 200 000 musikkelskere hvert eneste år. Som det meste annet denne sommeren, har dessverre også landsbyens store jazzevent blitt avlyst i år.

Vi parkerte bilen ved kirken Notre-Dame de Marciac og beveget oss innover mot landsbyens sentrale møtepunkt, et rektangulært torg innrammet av gamle hus som hviler på mørke trebjelker og søyler, over ulike restauranter og butikker på innsiden av arkadene.

Synet av de stengte butikkene som livnærer seg på å selge ulike jazzfestival-suvenirer gjorde meg trist, nok et bevis på coronakrisens ødeleggelser. Pandemien har stjålet en del av sjelen til Marciac, sammen med turismen og levebrødet til både artistene, arrangørene og alle andre som på et eller annet vis skulle ha vært involvert. Inkludert hoteller og restauranter i nærområdet. 

Etter å ha tittet rundt i Marciac, kjørte vi videre i retning bittelille Tillac, den mikroskopiske men koselige landsbyen hvor vi skulle overnatte denne ene natten, lørdag til søndag, vår lille virkelighetsflukt fra byen til de fredelige bygdene.

Igjen kunne vi glede oss over synet av enda flere solsikker der vi kjørte de elleve kilometerne videre. Et nydelig syn og en deilig oppmuntring, en følelse ikke så ulik den man føler når man åpner en bursdagspresang og jubler henrykt over å ha fått nettopp det man ønsket seg.

De små tingene, de fine øyeblikkene, det er dette som redder meg fra mørket i disse vanskelige tidene når absolutt ingenting går som ønsket. Når absolutt alt blir tusen ganger mer komplisert enn nødvendig og man bombarderes av skuffelser og nederlag fra alle mulige hold.

Men i motsetning til mars, april og starten av mai måned, har jeg jo nå friheten til å kunne sette meg i bilen, reise ut på landet sammen med min kjære, spise god mat på restaurant og nyte det vakre sørvestfranske landskapet. Det hjelper stort.

Det er ikke mulig å være trist når man først er omringet av solsikker.