Forrige uke, da Julien sine foreldre var på besøk hos oss i Toulouse, tok vi oss flere turer til sentrum på ettermiddagstid for å få mest mulig utbytte av tiden vår sammen. De tidlige ettermiddagstimene ble forrige tirsdag tilbrakt på Ma Biche sur Le Toit, den trendy takterrassebaren på toppen av det luksuriøse stormagasinet Galeries Lafayette, før vi dro videre til vinbaren Chez Aude, anbefalt av eierne av vingården Château Adélaïde hvor vi forrige måned leide hytte og deltok på vinsmaking.

Forrige uke var ikke bare en hvilken som helst anledning til å kose seg med god mat og drikke etter endt arbeidstid, forrige uke begynte jeg også med sakte steg å forberede meg på å si au revoir til det gamle og omfavne starten på det ukjente. En smule på forskudd, vel å merke.

Først denne uken, tirsdag, junimånedens siste dag, takket jeg farvel til det som i over to år har vært mine daglige arbeidsrutiner, min faste arbeidsplass og trygge stabilitet.

En ny hverdag hvor absolutt alt er mulig, venter meg nå.

Frem til onsdag neste uke har ledelsen gitt meg betalt fri, før den nye avtalen iverksettes, en avtale hvor jeg månedlig i ett år vil få omtrent samme beløp inn på konto som min nåværende lønn, inkludert tilbud om betalt omskolering og kursing etter eget ønske.

De siste ukene har jeg tenkt mye, lenge og nøye over hvilken retning jeg ønsker å gå når det gjelder utdanning.

Grunnet visse omstendigheter, sikter jeg meg mot en yrkesretning som kan tillate meg å enten jobbe frilans, starte min egen bedrift eller tilpasse meg uforventede flytteplaner på midlertidig basis. Min forlovede står nemlig også i fare for å miste jobben nå som Airbus lider enorme økonomiske tap og planlegger å si opp enda flere arbeidstakere (fem tusen for å være nøyaktig) som følge av coronakrisen.

Da han for over to år siden signerte arbeidskontrakten med bemanningsbyrået, hadde han aldri sett for seg at det å samtykke til å bli flyttet til en annen del av landet om nødvendig, skulle risikere å bli vår virkelighet. Foreløpig vet vi ingenting, hvorvidt han vil beholde jobben i Toulouse, om vi vil måtte flytte og starte på nytt igjen et annet sted, eventuelt når, vi vet ingenting.

En ting er likevel soleklart, jeg vil være der ved hans side, uansett hva som skjer.

Alt dette vil jeg selvsagt forklare rådgiveren på Pôle emploi (franske NAV) når jeg etter endt ferieuke vil møte opp med papirene fra arbeidsgiveren min og diskutere utdanningsmulighetene mine.

Tilbake til et hyggeligere tema, forrige tirsdag, den solfylte ettermiddagen med cocktails på takterrassen. Min kommende svigermor og jeg koste oss med hver vår cocktail du moment, grapefruktjuice, bringebær og vodka med smak av roser, en blanding av ingredienser som resulterte i en smak som lignet syrlig smågodt.

Fra Ma Biche sur Le Toit får man en nydelig utsikt over la ville rose, teglstein over alt. Gamle sjarmerende Toulouse, jeg har ikke lyst til å flytte bort herfra. Fra alt dette.

Fra rooftop til bar à vin, vi ønsket kvelden velkommen på uteserveringen til vinbaren Chez Aude.

Vi smakte regionale viner, deriblant fra Château Adélaïde som vi jo kjenner godt til, og nøt et lekkert plateau de fromages et charcuteries som i tillegg til ost og spekemat inneholdt stekte poteter og smakfulle kjøttboller.

Før vi trasket rolig hjemover, spanderte jeg iskrem på mine kommende svigerforeldre og min fremtidige ektemann. Iskrem i beger, med smak av sjokolade og mint, ofte lurer jeg på om jeg tilhører en ekstremt liten prosentandel som faktisk liker denne smaken.

Vi spaserte hjemover, over Pont Neuf og gjennom nabolaget Saint Cyprien. Jeg håper alt vil ordne seg både for min kjære og meg, at han vil beholde sin nåværende jobb, at jeg vil lykkes med mine fremtidige prosjekter, at vi vil slippe å måtte forlate vårt kjære Toulouse.