Vi våknet til lyden av regn, jeg tittet ut vinduet og studerte regndråpene der de falt fra de mørkeste skyene jeg hadde sett på flere måneder. Været var trist, men selv var jeg lykkeligere enn jeg hadde vært på lenge. Dette var ikke en alminnelig regnværsdag, denne ville bli husket som det første møtet med den nye normalen, første dag hvor vi som bor i Frankrike endelig ville få lov til å bevege oss fritt.

11. Mai var endelig her.

Selv om solskinn og blå himmel uteble, smilte jeg som aldri før, riktig nok under et munnbind som dekket halve ansiktet.

Morgentimene og formiddagen sneglet seg forbi, vanskelig var det å holde konsentrasjonen i sjakk fra klokka sju til halv fire. Utålmodig, dro jeg på meg de sorte ankelstøvlettene og regnjakken som min samboer synes er stygg, jeg løp ut døra i full fart for å ikke miste et eneste øyeblikk. Jeg ville se Garonne-elven, jeg ville se Pont Neuf, jeg ville vandre gjennom byens smale gater, forbi gamle sjarmerende bygninger, jeg ville se byen min, uansett hvor vått og kaldt dette første gjensynet ville bli.

Iført lilla munnbind og matchende kjole, krysset jeg Pont Neuf og vandret gjennom flere av byens gater. Lukten av belgiske vafler fra dessertkiosken La Belle Liégeoise fylte den populære handlegaten Rue des Changes, munnbindkledde mennesker vandret fra butikk til butikk med handleposer på slep. Deilig var det å være tilbake i sentrumskjernen, være en del av bybildet.

Fra en tradisjonell fransk confiserie ved navn Le Paradis Gourmand, sjarmerende med sin rosa fasade, kjøpte jeg macaronia, pastellfargede konfektbiter som visuelt ligner makroner.

Kvelden ble feiret hjemme i sofakroken sammen med min kjære,  macaronia og musserende. Vi feiret starten på den nye hverdagen og poppet ei flaske med røde bobler fra Gaillac, et vindistrikt bare 68 kilometer fra vårt hjem. Vi skålte først og fremst for at vi begge fortsatt har helsen i behold, vi skålte for de mange i lokalsamfunnet som endelig vil kunne tjene penger igjen, vi skålte for begynnelsen på noe nytt, en ny hverdag, et nytt kapittel.

NB! Frihet betyr ingenting om livet står på spill. Vær så snill, du som leser. Beskytt ansiktet, hold sosial avstand og vær flink til å vaske hendene. Dette vil være like viktig i dagene, ukene og månedene fremover som under lockdown. Viruset sirkulerer fortsatt, og mange av oss kan ha blitt smittet uten å være klar over det. La viruset i så fall dø ut hos oss, la oss ikke videreføre det til noen med et svakere immunforsvar. 

Avslutningsvis ønsker jeg å dele mine siste notater fra denne karantenedagboka som jeg har ført de siste to månedene.

Coronakarantene, dag 55.

Nok en fredelig lørdagskveld. Noe annet kan ikke forventes når vi tross alt ikke har hatt lov til å møte andre mennesker eller bevege oss fritt utendørs på to måneder. Jeg fryder meg over tanken på at vi endelig om bare to dager kan se frem til å skrive et nytt kapittel, livet etter lockdown.

Gårsdagens solskinn og tjuesju grader ble i dag byttet ut med triste grå skyer og sterke vindkast, kveldens måltid og underholdning ble derfor flyttet inn til stua, balkongen får vi vende tilbake til i en senere anledning. Sammen hygget vi oss med hjemmelaget pizza og ei flaske rosévin fra vår vakre region Occitanie, nærmere bestemt Gascogne, hvor vi forrige august dro på helgetur med bil, vi besøkte vakre middelalderlandsbyer og idylliske vingårder, vi nøt romantiske middager og live musikk, jeg lengter tilbake til denne idyllen.

Tynne pizzabunner toppet med tomatsaus, mozzarella, champignon, skinke, rødløk og sorte oliven. Kveldens underholdning ble deretter triviaspillet Trivial Pursuit, i over to timer ble vi sittende og spille, han og jeg i hver vår pyjamas.

Som forrige gang, vant jeg igjen, ikke fordi jeg sitter på mer kunnskap enn min samboer, men fordi jeg stadig har flaks og ender opp med å få spillets enkleste spørsmål. Om jeg hadde hatt samme flaks i lotto, ville jeg vært millionær i dag.

Coronakarantene, dag 56.

Søndag. Jeg våkner tidlig, alene med mine altfor mange tanker, Julien sover fortsatt tungt ved min side. Himmelen er grå, skyene truer, men jeg tar meg likevel en liten tur ut, jeg spaserer til bakeriet for å handle ferskt brød og viennoiseries til frokost, chocolatine og chausson aux pommes til min kjære, og en pain aux raisins til meg selv.

Selv om himmelens mange skyer er alle malt i ulike grånyanser og regndråpene snart vil melde sin ankomst, dekker vi på til frokost ute på balkongen.

Søte bakverk og nystekt maisbrød skåret i skiver, vi dekket bordet med et stort utvalg av patéer og oster fra gårsdagens handletur, deriblant brie med trøffelkrem, noe av det beste jeg vet.