Karantenedagbok: Den nye normalen og hva vi har i vente

Vi har nådd vår siste helg med fransk lockdown og relativt strenge restriksjoner, siste helg med påkrevd attestasjon for å få tillatelse til å forlate våre hjem, siste helg hvor vi kun får lov til å bevege oss innen 1 kilometers radius fra hjemmeadressen i maksimalt en time per dag, en siste helg før den nye hverdagen møter oss som bor i landet som har gitt verden camembert, champagne, croissanter og Moulin Rouge.

Frankrike, et land som myndighetene nå har delt opp i røde og grønne soner, alt etter hvilke regioner som har flest og færrest coronasmittede per dags dato. Bor man i en grønn sone, slik som vi heldigvis gjør, vil man få større friheter fra og med mandag, enn dem som bor i de røde sonene. Vi som bor i regionen Occitanie vil for eksempel få lov til å gå tur i skog og mark, vi vil få lov til å besøke byens parker, mens de som bor i Île de France vil ikke kunne gjøre dette riktig enda.

Under torsdagens videomøte med avdelingsleder og resten av teamet, ble vi alle gjort oppmerksom på hvordan arbeidsdagene vil se ut i tiden fremover. Alle vil vi fortsette med hjemmekontor i minimum tre uker til. Når tiden etter hvert er inne for å vende tilbake til kontoret, vil ingenting lenger være som før. Vi vil ikke lenger kunne sitte ved siden av hverandre i det åpne kontorlandskapet, ommøblering og rotering av skift og hjemmekontor på deltid vil være nødvendig for å kunne unngå å samle altfor mange mennesker på samme kontor. Dessuten vil vi bli nødt til å holde minimum fire meters avstand fra hverandre til enhver tid.

Vi vil ikke kunne gå tilbake til å spise lunsj sammen, vi vil ikke få lov til å lukke noen av kontorets dører eller ta på noen dørhåndtak. Alle overflater og tastaturer og datamus må vi i tillegg desinfisere på daglig basis.

Det hele høres hundre ganger mer slitsomt ut enn å bare fortsette å jobbe hjemmefra.

Aldri har jeg fulgt nyhetene så slavisk som de siste to månedene. Ifølge nyhetsreportere og journalister vil vi fra mandag kunne bevege oss fritt i sentrumsgatene uten munnbind, mens de fleste butikker vil kreve at man tar dem i bruk. På offentlig transport, hos frisører og skjønnhetssalonger vil det være obligatorisk.

I går mottok jeg endelig tre munnbind i posten, et sort, et rosa og et lilla, et forsøk på å pynte meg i en tid hvor våre brede smil vil bli skjult bak tøystykker i det offentlige rom.

Ikke alle i Frankrike har grunn til å smile når karantenetiden er over, flere demonstrasjoner vil derfor finne sted allerede neste uke. Mange er sinte, frustrerte, om ikke regjeringen lytter til helsesektoren nå, når vil de lytte? Om ikke våre hverdagshelter som står i frontlinjen blir sett nå, når vil de bli sett?

Blomstermotiv

Coronakarantene, dag 53.

Torsdag. Jeg handler maisbrød fra bakeriet og spiser frokost på balkongen før jeg forbereder dagens hjemmekontor. I lunsjpausen tar jeg meg et kvarter med hjemmetrening før jeg spiser lunsj i form av fiskeburger og løkringer sammen med min kjære. Jeg leser en altfor mørk roman og skriver selv et manus til noe som kan se ut til å bli nesten like mørkt men likevel fint, jeg lager gaspacho til middag men er fortsatt en smule mett etter burgerlunsjen, han lar meg ligge i armkroken mens vi titter på TV til sent på kveldstid. En ordinær torsdag i en uordinær tid.

Coronakarantene, dag 54.

Fredag. Frigjøringsdagen, de alliertes seiersdag i Europa, vi minnes 8. Mai 1945, dagen da den tyske hæren overga seg, slutten på 2. Verdenskrig og Hitlers Tredje Rike. Datoen er en helligdag i Frankrike, men jeg velger likevel å jobbe for å tjene litt ekstra penger, en arbeidsdag som ikke består av annet enn å vokte telefonen og mailboksen, noe som igjen gir meg rikelig med tid til å lese, skrive og lytte til musikk.

Siste fredagskveld i karantene, vi feirer starten på slutten, jeg skjenker rikelig med Chardonnay i hvert vårt hvitvinsglass, santé, chin chin, vi skåler så glassene klirrer og nyter en deilig middag ute på balkongen. Håndlagde gnocchi stekt i smør, med persille og parmesan drysset på toppen, noe av det enkleste men likevel beste jeg vet.

Håndlagde gnocchi

Servert som en liten siderett, stekt spinat i olivenolje, med rødløk og bacon. Vi blir sittende til mørket faller på, den store fullmånen lyser opp nattehimmelen så kraftig at jeg nesten blir blendet der jeg stirrer på den, drømmende, vil fullmånen lytte om jeg sender den mitt aller største ønske?

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Sentrum boliger
Leiligheter i sjarmerende gamle bygninger i sentrum av Toulouse. Jeg teller ned dagene hver eneste dag, om bare to dager vil jeg kunne bevege meg fritt gjennom sentrumsgatene igjen. Værmeldingene spår alle regn for uka som kommer, men regn har aldri hindret meg fra å ferdes ute, fra å se livet. 
Advertisements

Leave a Reply