En overskyet onsdag ville ha vært en opptur etter to stormfulle regnværsdager, om jeg hadde sett på verden med fortidens øyne, fra tiden før vi ble tvunget inn i denne karantenetilværelsen, tiden før pandemien.

Jeg ville ha tittet ut vinduet mens jeg i all hast ville ha sørget for å svelge unna brødskiven og slurpe i meg den siste kaffeskvetten før klokka ville ha rukket å slå ti over halv ti. Sannsynligvis ville jeg ha pakket med meg paraply for å være på den sikre siden, for å deretter traske bortover den lille stien som parallelt med togskinnene bak det høye gjerdet, leder til knutepunktet Arènes, hvor jeg ville ha tatt ti-femtisju bussen til Saint-Martin du Touch og Airbus.

Som alltid, ville jeg ha valgt meg et sete midterst til høyre, og koblet ut med musikk på øret og latt blikket følge nøye med på livet utenfor bussvinduene, jeg ville ha latet som musikken jeg lyttet til var lydsporet til dette livet utenfor, travle mennesker og biler i morgentrafikk, stjernene i onsdagens lille kortfilm.

Jeg ville ha sittet slik i tjue minutter, med paraply i den ene hånda, mobiltelefonen i den andre. Sannsynligvis ville jeg også ha rotet gjennom vesken etter tyggegummi eller halspastiller, dypt under min limegrønne matboks og ukas eller månedens utvalgte lesestoff, store objekter som ville ha okkupert det meste av plass i min middels store veske.

Deretter ville jeg ha fisket det røde adgangskortet opp fra lomma og trykket det mot den elektroniske låsen som lar meg slippe inn hos Airbus. Mitt kort er rødt fordi jeg er innleid gjennom et bemanningsbyrå, faste ansatte får magiske kongeblå Airbus-kort.

På onsdager pleier avdelingslederen å handle inn franske bakevarer til hele kontoret, en fin liten gest som jeg nå savner mer enn jeg skulle tro. Jeg ville ha plukket ut en pain aux raisins over croissant og chocolatine, halvparten ville jeg ha pakket inn i en serviett for å spare den til dessert i lunsjpausen. En søt avslutning etter en sunn salat eller fiberrikt smørbrød fra den limegrønne matboksen.

Etter endt arbeidsdag, ville jeg ha tatt trappene de fem etasjene fra kontoret og trasket gjennom hangaren, forbi de mange grønne propellflyene som ikke hadde rukket å bli malt hvite riktig enda. Jeg ville ha ventet på bussen og vært lettet over at nok en arbeidsdag var over, denne gang med lydbok på øret, gjerne krim, en sjanger jeg omtrent aldri leser men ofte velger å lytte til.

De var vel egentlig ikke så ille, disse kjedelige hverdagsrutinene. De ga meg en følelse av å være noen, ikke noe stort, ikke noe viktig, men en ørliten del av noe større, fra tiden før alt sammen ble satt på pause.

Coronakarantene, dag 37.

Tirsdag. Under regntung himmel spaserte jeg til bakeriet for å handle maisbrød og fullkornsbaguetter, ukas første og dagens eneste lille luftetur. Jeg unnet meg også litt viennoiserie til frokost, en chocolatine som vi sier her i Sørvest-Frankrike, pain au chocolat som den kalles i Paris.

Knasende sprøtt og fløyelsmykt med en smak av smørdeig og mørk sjokolade, jeg nøt dagens første måltid sammen med sort kaffe og lettlest litteratur, romanen meg, meg, meg av Linnéa Myhre. Hennes morsomme skildringer av Los Angeles og en kvinnes besettelse av Britney Spears, gir meg lyst til å selv reise til englenes by for å jakte på kjendiser. Brakkesyken og rastløsheten har nok skyld i akkurat det.

Coronakarantene, dag 38.

Onsdag. Overskyet, men ingen regn. Det stormet derimot kraftig på innsiden av mitt sinn, som det dessverre ofte gjør når jeg våkner fra nattesøvnens fine og harmoniske drømmer til denne vonde og dystre virkeligheten. En drøm om hyttetur med familien, om utsikt mot vakre fjell, om lukten av nystekte kanelboller og rykende varm kaffe, om brede smil og ekte latter, om glede, når var forrige gang jeg kunne føle på ordentlig sprudlende glede?

Min kjære overrasket meg med hjemmelevert koreansk bibimbap til lunsj, et forholdsvis vellykket forsøk på å muntre meg opp.

Dagens bilde fra mobilgalleriet: