Karantenedagbok: Knuste drømmer og menneskelige behov

Mai måned nærmer seg med stormskritt. Det lille håpet jeg i flere uker hadde klamret meg fast til, er nå borte, knust i tusen knas og blåst bort som sand på en stormfull dag.

Jeg vil aldri få oppleve å prøve brudekjoler sammen med min mor ved min side, eller noen andre for den saks skyld. Familien min i Polen, som jeg ikke har sett på mange år, vil jeg ikke få sett i år heller, ikke vil jeg få feiret fødselsdagen min sammen med dem, ikke vil jeg få sett mine foreldre heller, ikke før i september, om ikke også bryllupet til slutt må bli avlyst.

Alt er totalt snudd opp ned, og jeg vet ikke lenger hvordan jeg skal forholde meg til de mange tankene som surrer rundt i hodet. Ta en dag om gangen, har jeg blitt rådet, men hvordan skal jeg klare å bevare roen når skuffelsene raser mot meg som en rekke dominobrikker i rekordfart?

Med sakte steg vandrer jeg langs en smal og mørk sti i en brennende skog, jeg vet ikke hva som vil ta meg først, røyken eller flammene.

Det føles tabubelagt å gråte når mine nederlag er trivielle i forhold til hva mange andre går gjennom akkurat nå. En av mine kolleger mistet sin far forrige uke, en annen har et søskenbarn som ligger i respirator på et sykehus nord i landet, vi kjenner flere som står uten inntekt, som ikke vet hvordan de skal betale husleie og mat de neste månedene. Jeg skammer meg over at jeg ikke klarer å holde tårene tilbake, jeg som fortsatt har min faste inntekt og gode helse. Den mørke stien er jo fortsatt en sti, mange har ikke lenger en sti å følge, mange brenner fast dypt inne i skogen.

For et par dager siden leste jeg ferdig Rampelys, debutromanen til forfatter Espen Lund. En på mange måter enkel roman hvor jeg dessverre opplevde flere av dialogene som flate og karakterene todimensjonale. Under lettheten lå likevel et tyngre fundament og en bittersøt avslutning som fikk meg til å tenke dypt og lenge på protagonistens lidelse. En mann som lever en ufrivillig anonym tilværelse, som stadig får høre fra flere hold hvor mislykket han er, både som far, sønn og fraskilt ektemann. Et menneske med et desperat behov for å bli sett, for å få anerkjennelse fra både kjente og ukjente, for å vinne respekt fra sin datter, aksept fra sin mor og synlighet blant kolleger, borettslaget og resten av samfunnet.

En historie som fikk meg til å reflektere over de forskjellige behovene vi som mennesker har, fra overlevelse til lykke. Jo lenger ned man havner på Maslows behovspyramide, jo lavere er terskelen for hva man trenger for å føle seg lykkelig. I disse unntakstider har nok de fleste av oss falt minimum to etasjer ned fra toppen av pyramiden, selvrealisering og anerkjennelse, kanskje befinner vi oss i etasjen hvor de sosiale behovene dekkes, tatt i betraktning at vi er flinke til å videochatte og ringe og sende eposter og oppdatere statuser på sosiale medier. Jeg undrer, finnes lykken også på bunnen av pyramiden? Når ble egentlig mennesket så opptatt av behovene for selvrealisering og anerkjennelse?

Skjerf paraply

Coronakarantene, dag 35.

Søndag. For første gang på flere år, dro jeg frem blyant og fargestifter for å tegne. For første gang i livet, laget jeg partyhatter. Vår opprinnelige plan for helgen var å reise til vingårdene i Limoux og den vakre litteraturlandsbyen Montolieu, og deretter feire bursdagen til Pascal, faren til min samboer, på et hyggelig lite spisested her i Toulouse.

I stedet tilbrakte vi nok en helg, etterfulgt av nok en ny uke, isolert på hver vår kant av landet, hans foreldre i Paris og oss i Toulouse. Jeg dekorerte hattene med mine små illustrasjoner, ballonger, champagneflasker, gaver og kakestykker. Som barn elsket jeg å tegne, en lidenskap som forsvant etter hvert som jeg ble eldre og ikke lenger fant glede i hobbyen.

Hjemmetegnede hatter

Coronakarantene, dag 36.

Mandag. Fødselsdagen til min kommende svigerfar ble feiret over videosamtale, vi skålte med champagneglass mot hver vår dataskjerm, med hjemmelagde partyhatter på hodet.

Utendørs pisket regnværet mot vinduene. I følge værmeldingen vil regnet hølje ned fra morgen til kveld, hver eneste dag til enden av uka.

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Sentrum fontene
Fra en overskyet dag i sentrum i fjor høst. Ellevte mai, hvor mange dager gjenstår før jeg endelig vil få muligheten til å spasere gjennom sentrumsgatene igjen?

Leave a Reply