Karantenedagbok: Verdier, kokkelering og kortreiste varer

Den siste måneden har vært krevende for oss alle. Vi har lært å omstille oss, vi har måttet tilpasse oss en situasjon som absolutt ingen har vært forberedt på. Vi har lært mye, på både godt og vondt. Om oss selv, om samfunnet, om viktigheten av å stå sammen, samarbeide, sette seg selv og sine egne behov til side.

En global krise var tydeligvis den øyeåpneren som måtte til for å lære flere av verdens politikere og mange av våre medborgere å vise solidaritet, ordentlig solidaritet.

Mange av oss har også endret våre forbruksmønstre til det bedre. Vi vil handle etisk, vi vil handle lokalt, vi vil støtte bøndene ved å handle direkte hos dem. Vi handler upcycled, recycled, kortreist og lokalprodusert. Vi har godt av å skifte fokus, vi har viktigere ting å bry oss om enn sesongens trender, årets skjønnhetsidealer og overfladiske verdier prakket på oss i alle medier. Verden er i endring, og det som betyr mest akkurat nå er nestekjærligheten.

Viktig er det også å finne kreative løsninger på alle utfordringene som møter oss. Forrige uke hadde vi lyst til å bake blant annet hamburgerbrød, men absolutt alle butikker har vært tomme for hvetemel og gjær i flere uker. Takket være en kollega av min samboer, fikk vi likevel tak i mel, da det viser seg at vedkommende er nabo med en korngård og enkelt kunne få tak i hvetemel direkte fra bonden og hans hvetemølle.

Hvetemel

Kortreist hvetemel, produsert hos et lite foretak som vanligvis ville ha solgt produktene sine til kaféer og restauranter, en bransje som er tvunget til å holde stengt inntil ny informasjon blir gitt av de franske myndighetene. Prisen var som forventet dyrere enn hvetemelet vi vanligvis ville ha kjøpt hos dagligvarekjedene, en pris som er verdt hver eneste cent når pengene tross alt går direkte til bøndene på korngården i Gers.

Forrige helg var en solfylt affære, gårsdagen og dagen i dag er en annen historie, mørke skyer og småyr, planteriket vil få slukket tørsten og regnjakken får endelig tatt seg en liten luftetur.

Regnfrakk

Coronakarantene, dag 33.

Fredag. Etter en overraskende travel arbeidsdag, var gleden enorm da jeg åpnet postkassen hvor fire ulike pakker lå stuet sammen, to fra min mor, to fra norske bokhandlere, bøker jeg bestilte helt i starten av karantenetiden, utålmodig har jeg ventet på dem, uke etter uke, endelig er de her. Hvilken bok skal jeg dypdykke i først?

Bøker

Over hver vår porsjon håndlagde gnocchi stekt i smør, med moden parmesan og frisk persille drysset på toppen, hygget vi oss i sofakroken, rødvin til maten og ferske makroner fra bakeriet til dessert.

Coronakarantene, dag 34.

Lørdag. For første gang på over tre uker, dro min samboer og jeg sammen til et supermarked for å handle dagligvarer. For første gang på litt under en måned har vi fått lov til å handle sammen, en aktivitet, et gjøremål som i tiden før pandemien var en selvfølge, en del av vår hverdag som frie mennesker i et fritt samfunn.

Jeg håper vi til neste uke vil få lov til å ta oss enda større friheter, som å bevege oss mer enn én kilometer unna våre hjem, en ekstra kilometer ville vært fantastisk, fint ville det også vært å hatt muligheten til å få sitte på en benk eller kjøpe takeaway-kaffe fra en kafé.

Kvelden gikk til kokkelering på kjøkkenet, en enkel oppskrift fra den franske TV-kokken Cyril Lignac, blinis med bare to ingredienser, poteter og egg, servert sammen med hjemmelaget tzatziki og gorgonzolakrem med pære.

Blinis

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Kloster
Couvent des Jacobins (Jakobiner-klosteret) et historisk kloster i sentrum av Toulouse, nydelig gotisk arkitektur verdt et besøk når du først er her i denne fine byen som jeg har bodd i de siste to årene, og litt til.

Leave a Reply