Karantenedagbok: Påskefeiring og fransk sjokolade

Ikledd gul genser og matchende sjal, er jeg det eneste i hele leiligheten som er påskedekorert. En bukett med påskeliljer eller tulipaner ville ha frisket opp det mørke stuebordet, men blomsterhandlerne holder fortsatt stengt. Heldigvis har vi kjøkkenskuffene fulle av påskesjokolade, og lammekjøtt i kjøleskapet. Årets påske vil bli annerledes enn tidligere år, men fin blir den nok likevel.

Gule blomster

Påskeferiene har jeg de fleste år tilbrakt på reise i utlandet, storbyferier på hotell, ferier hvor handlerunder og restaurantmåltid har stått i fokus, noen hytteturer har det også vært, hyttekos med brettspill og turer i sørnorsk natur.

Som barn elsket jeg brettspillet Den Forsvunne Diamanten, det første spillet som ga meg en følelse av å være på oppdagelsesferd, et spill som tok meg med på en reise gjennom hele kontinentet Afrika, på jakt etter vakre juveler. Om Den Forsvunne Diamanten  hadde hatt de samme overnaturlige kreftene som brettspillet Jumanji (fra originalfilmen ved samme navn), skulle jeg gjerne ha hentet det frem igjen, og tillatt meg selv å bli fanget i spillet, i et fiktivt Afrika uten coronavirus eller malaria.

Virkelighetens Afrika har dessverre ikke sluppet unna viruset, det er det vel bare Antarktis som har. Jeg undrer, om muligheten var der, ville jeg ha byttet bort disse varme solskinnsdagene på balkongen med deltakelse på en ekspedisjon på sydpolen, bare for å ha kontakt med andre mennesker, og for å få smake på følelsen av adrenalin og spenning?

I normale omstendigheter ville jeg ha sagt blankt nei. Men i disse unntakstider hvor normalen ikke lenger eksisterer, ville jeg nok ha sagt ja til det meste som drar tankene bort fra viruspandemien og karantenetilværelsen. Måtte det være en iskald dukkert i sjøen, et maratonløp for mennesker som ikke liker å løpe, eller en utmattende kamp mot ekstremkulde, snø og vind.

I stedet for å være Jumanji-fast i et fiktivt Afrika, eller på polekspedisjon på Antarktis, sitter jeg nå på balkongen i gul genser, jeg leser en roman som ikke er krim og ser frem til en filmkveld hvor store mengder sjokolade vil ligge spredt utover stuebordet.

Brød

Coronakarantene, dag 25.

Torsdag. Jeg stod opp ekstra tidlig før arbeidsdagens start, for å rekke å handle påskesjokolade fra nabolagets lokale chocolaterie, den lille butikken Rody.

Sjokoladebutikk

Som jeg har nevnt i tidligere innlegg, har jeg som mål å kjøpe mest mulig lokalprodusert når jeg først har behov for å handle. Min hjertesak er nærmiljøet, jeg gjør alt jeg kan for å støtte de små bedriftene som gir byen en puls, et hjerte, en sjel. Dessuten kan ingen industriell sjokolade måle seg med de håndlagde kreasjonene man får kjøpt hos de tradisjonelle franske sjokoladebutikkene.

Påskesjokolade

Jeg kjøpte meg en rekke konfektbiter, sjokoladeegg og en liten påskekylling i hvit sjokolade, lykkelig over at Chocolaterie Rody, valgte å holde åpent i påsketiden.

Sjokolade

Coronakarantene, dag 26.

Fredag. Igjen stod jeg opp tidlig, denne gang for å handle brød fra bakeriet. Pain aux céréales (kornbrød) og baguette classique, fortsatt rykende varme. Jeg rakk såvidt å legge brødet fra meg på kjøkkenbenken før min pyjamaskledde samboer gikk løs på bakevarene, skive etter skive uten pålegg. “Dette er en av fordelene ved hjemmekontor, du har tid til å handle ferskt brød til oss hver dag”, sa en fornøyd Julien, før han logget seg på datamaskinen for å delta i et videomøte med kollegene, fortsatt iført pyjamas.

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Toulouse arkitektur
Jeg savner å se spennende arkitektur og byens flotte landemerker. I flere uker har jeg ikke sett annet enn lavblokkene, husene i nabogatene og kirkegården. Menneskene som bor i disse gatene må tro jeg spionerer, om de ikke umiddelbart forstå at jeg er der fordi jeg ikke har lov til å ta spaserturene mine noen andre steder.

 

Leave a Reply