Karantenedagbok: Barndomsminner og nostalgi

Med altfor mye tid og altfor lite å gjøre, har jeg de siste dagene begynt å mimre tilbake til barndommen, spesielt tolvårsalderen, da jeg hadde brevvenninner fra ulike deler av landet, Drøbak, Skien og Røros, steder som den gang like gjerne kunne vært på en annen planet, verden er jo så mye større når man selv er liten.

Lidenskapelig opptatt av å skrive har jeg vært helt siden den gang. Jeg elsket å skrive lange brev på det fineste papiret jeg kunne finne hos mine lokale bokhandlere. Mine brevvenninner og jeg utvekslet bilder av oss selv, av våre familier og våre kjæledyr, gjerne dekorerte vi våre brev med klistremerker for å glede våre nære fremmede venninner.

Jeg husker hvordan jeg med sommerfugler i magen åpnet postkasseluken og kikket hver eneste dag, i håp om å motta nok et brev, en liten hilsen sendt fra en by langt, langt borte, det var noe eksotisk over det hele.

Som tolvåring gledet jeg meg til mye. Spennende var det å dra på butikken med min mor for å handle inn siste utgivelse av de ulike jentebladene jeg elsket å lese. Magasiner hvor smilende kjendiskvinner gjerne prydet forsiden mens Hollywood-kjekkaser ble brettet ut i plakatformat på midtsiden, gjerne i bar overkropp, til glede for alle hormonelle tenåringsjenter.

Godteri var forbeholdt lørdager, men nærmeste kjøpesenter var jo bare en liten sykkeltur unna skolen. En stor del av ukepengene brukte jeg derfor på softis med sjokoladestrø og krokanmilkshake, søte gleder delt sammen med de av klassevenninnene som hadde fått status bestevenn. Den røde sykkelen som jeg eide på den tiden, ligner forresten mye på den jeg har i dag, den jeg ikke får lov av myndighetene til å bruke i disse unntakstider.

Jeg hadde egentlig tenkt å skrive om hjemlengsel i dette innlegget, siden det nå er seksten måneder siden forrige gang jeg var i Norge. Savnet vokser seg større for hver uke som går, spesielt når jeg ser venner og familie dele flotte turbilder på sosiale medier. Heldige er dere som fortsatt har lov til å gå lange turer i skog og mark, dra på sykkeltur og ha piknik langs vannkanten. De samme mulighetene har ikke vi i Frankrike. Jeg koser meg derfor med mimring og nostalgi der jeg sitter på balkongen, og trøster meg med at jeg i det minste får lov til å spasere gjennom nabogatene.

Gjerde

Coronakarantene, dag 23.

Tirsdag. Tidlig på morgenkvisten listet jeg meg ut av senga for å ta meg en tur til bakeriet. Jeg ville overraske min kjære med chausson aux pommes og pain au raisin til frokost. Dagens første kaffe drakk vi begge fra hver vår snømannkopp fra julemarkedet i Berlin, fine suvenirer fra en bekymringsfri desembermåned.

Chausson au pommes

Fra bokhylla har jeg hentet frem en forholdsvis ukjent bok, debutromanen til forfatter Espen Lund, Rampelys, heter den. Den handler om en skilt mann i slutten av trettiåra, en byråkrat som lever et anonymt liv med ferdigmat, aviser, ingen hobby eller engasjement. Han føler seg mislykket og drømmer om å bli noe stort, han vil være et forbilde for sin datter.

Espen Lund rampelys

Coronakarantene, dag 24.

Onsdag. Teknisk sett har jeg hjemmekontor, men i mangel på arbeidsoppgaver, grunnet en kombinasjon av påskefri og coronakonsekvenser, tyr jeg daglig til lesestoff og alle mulige dokumentarer for å underholde meg selv frem til arbeidsdagen er over.

Et sykkelbud leverte kebabtallerken med pommes frites til min samboer, et annet bud leverte en enorm porsjon japansk kylling katsu curry til meg, ingen av oss hadde motivasjon til å snekre sammen et sunt og fornuftig lunsjmåltid.

Kylling katsu curry

Motivasjonen er generelt fraværende for tiden. Jeg har bare lyst til å sykle, drikke milkshake på et kjøpesenter, være fri.

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Fineste Toulouse
Det nydelige kvartalet som huser blant annet Cosy Caffe, en restaurant jeg savner sårt. Jeg har forresten sendt mail til eierne med spørsmål om det er noe jeg kan gjøre for å hjelpe dem, men har ikke fått svar. Det er vel begrenset hva oss stamgjester kan gjøre, annet enn å vente på gjenåpningen…når enn den dag kommer.

 

 

Advertisements

2 thoughts on “Karantenedagbok: Barndomsminner og nostalgi

  1. mrichter789Marcel

    Hello Dear Kristine, I also had a many “real” letter friends. But mostly from different countries.
    I was in Germany, and thes were from Poland, Spain, Sweden, Brasil, Japan and other countries. And some of them I really visited: In Poland and in Spain.

    We still cook; but not too special things…..

    And the coffee shop; well, yes I hope, they will open again later….

    I like your writings and beautiful images.

    Best wishes and Greetings,

    1. Kristine

      Thank you 🙂 that’s so amazing that you had pen pals everywhere in the world!

Leave a Reply