Karantenedagbok: Et lokalmiljø som trenger hjelp

Jeg teller dagene der de snegler seg forbi, jeg ser for meg fire rette streker med en femte skråstrek kuttet tvers over dem, jeg har lyst til å tegne dem på veggen, som i et fangehull eller en fengselcelle.

På internett har jeg latt meg fascinere av mye rart den siste tiden. Kvinner og menn som barberer av seg alt håret der dem sitter i karantene. Originale treningsmetoder, mennesker som spiser opp all maten de har hamstret. Og her sitter jeg, med et hode fullt av hår, jeg tenker på dagene som har gått, og på strekene, jeg har lyst til å tegne dem på en av mine mange rosa post-it lapper.

Utålmodig venter jeg, som alle andre, på et mirakel. Jeg venter på å kunne glede meg over nedtellinger igjen, til å glede meg over kalenderen og klokka, til å ha sommerfugler i magen der jeg teller ned dagene til ulike spennende planer, jeg gleder meg til å i det hele tatt ha planer. En normal hverdag med buss, åpent kontorlandskap, croissanter på onsdager, restaurantmåltid og kinobesøk på lørdager. Forberedt er jeg dessverre på at det som en gang var normalen vil nå være borte. Over en lengre periode vil vi måtte brette opp ermene og bygge opp våre lokalsamfunn på nytt.

Jeg er forberedt på dugnad, forberedt på at den byen som vil møte meg når vi endelig vil kunne oppholde oss i sentrumsgatene igjen, er en skadet utgave av den Toulouse vi forlot for snart tre uker siden.

Toulouse har allerede blødd i snart ett og et halvt år, først grunnet fjorårets mange voldelige demonstrasjoner, uke etter uke i over ett år, nå er det viruspandemien som holder byens mange butikker, frisørsalonger, kafeer, restauranter og barer stengt.

Hvite blomster

Med unntak av mine nyinnkjøpte bøker fra Norge (som jeg fortsatt ikke har mottatt) og et par økologiske baderomsprodukter, små gleder som bidrar til å holde motet oppe i disse karantenetider (sammen med vin og sjokolade), har jeg bevisst unngått konseptet netthandel, nettopp fordi jeg sparer mine penger til å kunne hjelpe flere av byens mange små butikker og kafeer så snart muligheten byr seg.

Mitt bidrag til å holde liv i bybildet er bare en liten dråpe i det store havet, et bittelite plaster på et åpent sår, men om vi alle gjør en innsats vil vi kunne stoppe blødningen, redde byene våre og de mange menneskene som er avhengige av at vi kommer på besøk, slår av en prat, benytter oss av deres tjenester, handler deres varer og legger igjen en sum, liten eller stor.

Engelskspråklige bøker har jeg latt være å kjøpe den siste tiden, de store internasjonale nettforhandlerne klarer seg fint uten meg. De lokale bokhandlerne trenger meg, oss, mer nå enn noensinne. The Bookshop og Ombres Blanches, de hyggelige menneskene som jobber der, den snille britiske pensjonisten som deler min lidenskap for dystopiromaner, bare tanken på å se dem forsvinne fra bybildet gjør vondt i hjertet. Hver eneste kunde, hver eneste euro kan være avgjørende for deres fremtid.

Det samme gjelder den hyggelige damen som driver den fine lille aksessoirbutikken Mademoiselle Nuage, og de alltid like positive damene som driver tesalongen Madame Bovary, hyggelig vil det bli å se dem igjen, og samtidig nyte deres hjemmebakte tarte au citron meringuée sammen med en kopp toulousisk fiolte og en god bok.

Julien og jeg ser begge frem til romantiske kvelder på de koselige bistroene Cosy Caffe og Les 2 Font La Paire, begge i nabolaget Carmes, begge drevet av varme fine mennesker som alltid tar seg tid til å prate med sine gjester.

Viktig er det også å hjelpe bøndene i disse tider, handle frukt og grønt fra utsalgsstedene deres, handle ost og kjøtt på markedet, kjøpe vin direkte hos produsentene. De store dagligvarekjedene har god forsikring og mer enn nok av penger. Bøndene jobber gjerne femten, seksten timer daglig og har knapt råd til å få endene til å møtes.

Bøndene, butikkene, restaurantene, la oss vise hvor mye de alle betyr for oss så snart dette er over.

Stripete tpåå

Coronakarantene, dag 17.

Onsdag. Vi bestilte fransk mat til lunsj. Aligot og saucisse de Toulouse, pølse og potetstappe, i en fetere og mer smakfull utgave. Aligot, en spesialitet fra Aubrac, er en potetstappe som inneholder omtrent like mye ost som potet (fjellosten tome), i tillegg til fløte, smør og hvitløk.

Pølse og aligot

Til dessert spiste vi begge banoffee i beger, trøstedessert på en onsdag hvor alt jeg ønsket var å grave meg ned under dyna etter en dårlig start på arbeidsdagen og mangel på motivasjon.

Banoffee

Coronakarantene, dag 18.

Torsdag. Jeg handlet brød fra bakeriet i nabogata, deilig maisbrød, aldri har jeg handlet så mye brød som etter portforbudet ble innført. Spaserturene til bakeriet betyr alt for meg i disse dager, sidestilt med resirkulering av glass og papp, jeg benytter hver eneste anledning jeg får til å se livet utenfor disse fire veggene.

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Livlig bybilde
Nabolaget Carmes, en fin sommerdag rundt lunsjtid, travle uteserveringer og sommerkledde Toulousere.

 

 

 

Advertisements

Leave a Reply