Kvinnedagen – mine utfordringer i det franske samfunnet

8. Mars, vi feirer den internasjonale kvinnedagen, eller rettere sagt, jeg feirer kvinnedagen mens min samboer ser på det hele som unødvendig og utdatert, jeg hyller deg jo hver eneste dag, sier han. Joda, han gjør det, og det setter jeg selvfølgelig utrolig stor pris på, men kvinnedagen handler ikke om hyllest, vi er ikke guddommelige, vi er vanlige dødelige, akkurat som mannen. Og det er nettopp der poenget ligger, vi ønsker å bli behandlet akkurat som våre brødre.

Selv om jenter i Frankrike i utgangspunktet har de samme rettighetene som guttene, har det franske samfunnet fortsatt en lang vei å gå når det gjelder stigmatisering av kvinner.

I et land hvor hvor mange (både menn og kvinner) verdsetter det konservative og de tradisjonelle kjønnsrollene, blir man umiddelbart sett på som unormal og kritisert fra flere hold om man ønsker å leve annerledes enn hva samfunnet forventer. Det vil si, om en kvinne ønsker å leve annerledes, eksempelvis et liv uten barn, et liv uten partner, et liv med fokus på karriere.

Etter jeg fylte tretti finnes det ikke grenser for hvor mye jeg må finne meg i, hvor store friheter mine mannlige kolleger tar seg, der de stadig blander seg inn i mitt liv, mitt utradisjonelle liv. Når skal du ha barn, maser dem på pauserommet. Minst en gang i uka får jeg dette spørsmålet. Jeg vet ikke om jeg ønsker barn i det hele tatt, sier jeg, uten at jeg ønsker å begrunne hvorfor. Selvsagt vil disse kollegene vite hvorfor, som om jeg skulle hatt informasjonsplikt, som om mitt liv i liten leilighet i sentrum av Toulouse, med mann og uten barn, skulle påvirket deres liv på noen som helst måte.

Jeg fikk derfor hakeslepp den dagen en kollega fikk klapp på skulderen og beundrende blikk da han fortalte samtlige at han aldri skal ha barn, fordi han ønsker å fokusere på karriere og bruke all sine fridager på å reise rundt i Europa og etter hvert dra på backpacking gjennom Asia sammen med samboeren sin. Du er heldig som har muligheten, du er heldig som slipper bleieskift og søvnløse netter, sa de samme mennene som dømmer meg herfra til månen for å ønske noe av det samme som ham.

Den dagen ble jeg så sinna, så frustrert, at jeg knapt klarte å fungere ordentlig på jobb. En liten after-work, en halvliter på en av pubene i nabolaget sammen med samboeren min, klarte heldigvis å roe meg ned et par hakk.

Frustrert blir jeg også over hvordan enkelte samtaleemner ser ut til å være forbeholdt gutteklubben, der de forteller drøye historier og grove vitser og koser seg…helt til stemningen blir brutt av at jeg, med et ønske om å delta i samtalen, slenger ut en kommentar av samme kategori. Kristine, du kan da ikke si sånt, du er ei jente, sier de, tydelig sjokkert over at guttepraten deres ikke får meg til å rødme.

Et annet problem for oss kvinner her i Frankrike, et ganske vanlig problem dessverre, er seksuell trakassering. Jeg har opplevd dette på arbeidsplassen, og jeg opplever det stadig på gata. Det har hendt på morgenkvisten, på vei til bussholdeplassen for å dra på jobb, på vei hjem sent utover ettermiddagen, selv på bussen med fullt av vitner rundt meg. Tragikomisk var det derfor da min samboer innrømmet at han trodde slike menn bare fantes på film, at slike ting ikke hendte i virkeligheten.

Kaffe

Jeg kunne nevnt en rekke flere situasjoner hvor han og jeg har blitt behandlet ulikt, men la meg heller avslutte med å fortelle om hvordan jeg feirer kvinnedagen. Pistasjekake på kafeen Café Papiche, spasertur gjennom nabolaget Carmes med musikk på ørene (feministhymnene “The Man” av Taylor Swift, “Balance ton quoi” av Angèle og “Hard out here” av Lily Allen for anledningen) og tacokveld i sofaen mens jeg forbereder notater til morgendagens møte med arbeidsgiver hvor målet er å diskutere mine fremtidsplaner og ønsker.

Kaffebar

Skjerf

9 thoughts on “Kvinnedagen – mine utfordringer i det franske samfunnet

  1. fruatil

    Helt utrolig at det er så stor forskjell fra Frankrike og Norge . Her er vi jenter ofte en av gutta og får creds for at vi velger vår egen vei stort sett. Selvsagt har vi mange som må mene noe om absolutt alt men sånn er det jo.
    Jeg har dessverre meget dårlig erfaring med franske jenter derimot som synes min mann var fritt vilt selv om han hadde samboer . Så her går det jo alle veier.
    Men kulturforskjellen du opplever er faktisk litt drøy synes jeg. Å hedre en mann for noe man mener kvinner ikke skal tenke tanken om engang er så 1920 tallet.

    1. Kristine

      Jeg er helt enig. Mange her i Frankrike har holdninger som hører til en tid flere tiår tilbake. Selvsagt gjelder ikke det alle, men på kontoret hvor jeg jobber er det altså slik.

      1. fruatil

        Håper du ikke lar dem påvirke deg selv om jeg vet det er vanskelig. Vi ser dette altfor mange steder i verden og utviklingen skal visst ta sin tid

      2. Kristine

        Til tider går det inn på meg, men jeg har heldigvis et godt nettverk rundt meg, mennesker med et mer moderne syn på livet enn disse kollegene mine 🙂

      3. fruatil

        Det er bra du har så mange gode rundt deg. Vi kan ikke styre andres syn men hvordan vi velger å håndtere det

      4. Kristine

        Alle har lov til å mene hva de vil, men ville vært fint om de sluttet å stille samme spørsmål om og om igjen, bare fordi de ikke likte svaret de fikk den første gangen 🙄 ingenting er finere i et samfunn enn friheten til å være den man ønsker å være.

      5. fruatil

        Sant nok. Og en ting dem ikke tenker på ang det med barn er jo at det faktisk finnes de som ikke kan få barn! Hvorfor skal man gjøre sånn eller slik kun pga hvem man er som kjønn.

Leave a Reply