Lego i Kraków og togtur til Zakopane

Mandag. Vi sjekket ut av Sleep Innn, og lot bagasjen bli liggende igjen i resepsjonen i et par timer, mens vi hygget oss en siste stund i Kraków. Tre timer å slå ihjel før en tre timer lang togtur til Tatrafjellene og det populære vintersportstedet Zakopane.

For å bruke tiden på noe fornuftig, besøkte vi HistoryLand, et museum som gjenforteller historiske hendelser ved bruk av legoklosser. Med engelsk audioguide på øret og gjenskapelser av flere av de viktigste kampene det polske folk har kjempet, førte legoklossene oss fra epoke til epoke, helt tilbake til middelalderen og helt frem til åttitallet.

Lego gjenskapelse

Fra museet til suvenirbutikken (Lego). Min tretti år gamle samboer ble i hele ti minutter stående foran en hylle full av “Star Wars”-byggesett og romskip, noe han gjør hver eneste gang vi passerer en Lego-butikk. Selv om vi sannsynligvis er altfor gamle og ville sett malplasserte ut, undrer jeg ofte om jeg burde invitert ham med på ferie til Billund og Legoland en gang i fremtiden.

Museum Kraków

Videre fra Lego-utstilling og suvenirer til en kaffebar i underetasjen på kjøpesenteret Galeria Krakowska, for å få en liten koffeinboost før togturen.

Kaffe

Etter hvert hentet vi bagasjen i resepsjonen og steg ombord på toget, lesestoff og fulladet telefon, vannflaske og nistepakke. Et gammelt tog med slitt interiør, selv vogna vår på første klasse så både utbrukt og trist ut. Ingen WiFi, ingen kaffe eller te, ingen kontaktuttak eller USB-inngang, hva var egentlig forskjellen på dette og de rimeligere plassene på toget?

Jo nærmere vi kom fjellene, jo nærmere kom vi et ekte vinterlandskap. En time før ankomst fikk vi dessuten æren av å beundre en vakker solnedgang, varme røde toner over kald hvit snø.

Solnedgang

Like etter klokka fem ankom vi Zakopane og huset som rommet leiligheten hvor vi skulle bo de neste fire nettene, et hus ved navn Willa Czarniakówka, en ti minutters gåtur fra Krupówki, hovedgata i byens sentrum.

Oppredde senger

Rart var det å se den store leiligheten med sine fire oppredde senger, det store spisebordet med plass til en familie på seks, en leilighet vi i utgangspunktet hadde leid til oss to og hans foreldre. Nok en påminnelse om lørdagen og ulykken på flyplassen i München og hvordan det til slutt bare ble Julien og meg som dro på ferie sammen. To tomme togseter ved vår side, og et krypinn med tomme stoler og tomt soverom.

Spisebord

En liten fjellby kjent for sin karakteristiske trehusbebyggelse, innredning med lyse tremøbler og tekstiler med blomstermotiv. Leilighetens mange vinduer ga oss utsikt mot snøkledde gater og hvite hustak, vi krysset fingrene for enda større mengder snøfall til morgendagens aktiviteter, hundekjøring og kanefart i regi av BazaTatry og deres engelsktalende guide.

Vi feiret første kveld i ny by på et koselig spisested i hjertet av byens travle lille sentrum, Góralska Pasja. Vår opprinnelige plan var å spise middag på en helt annen restaurant, men ble kraftig avvist av to negative servitører da vi forsøkte å kommunisere på gebrokkent polsk etter å ha blitt oppmerksom på at ingen av servitørene snakket engelsk. Misnøye og sure blikk, vi tok hintet og snudde i døra.

Restaurant Zakopane

Kontrasten var derfor stor da min kjære og jeg ble møtt med varme smil og nikk, da jeg ydmykt spurte servitørene på Góralska Pasja, Przepraszam, czy mówisz po angielsku (unnskyld, snakker du engelsk)?

Literglass

En vennlig dame ledet oss til et bord innerst i lokalet, hver vår meny ble plassert foran oss på bordet. Min kjære bestilte en liter øl (som jeg forsøkte å løfte med bare en hånd, uten suksess) og to porsjoner pierogi, halvparten med fyll av svinekjøtt og resten med fyll av lammekjøtt, servert med ostesaus av lokal fjellost.

Middag

Selv lot jeg nostalgien velge for meg. På menyen fant jeg en av barndomsfavorittene, placki, en form for røstipotet, servert med deilig soppsaus.

Julien bestilte like greit en tredje porsjon pierogi, til servitørens store forbauselse. Hvordan han klarer å spise tretti pierogi på under en time er for meg et under, selv havner jeg nesten i matkoma hver gang jeg spiser flere enn sju.

Restauranten begynte etter hvert å spille høylytt disco polo, noe som ga oss rikelig med motivasjon til å spise og drikke så raskt som mulig og traske rolig tilbake til Willa Czarniakówka.

…hvor vi neste morgen våknet opp til denne utsikten.

Utsikt Willa Czarniakówka

 

Advertisements

Leave a Reply