Første januar.
Som forventet etter en helaften med dinner show, champagne og dans, startet vi det nye tjuetallet med altfor lite søvn og en sen frokost klokka halv tolv.
Brie, camembert, fourme d’ambert og chèvre, deilig var det å starte dagen med grovt kornbrød og franske oster. Etter å ha fått i oss et par brødskiver sammen med bringebærjuice og etiopisk kaffe, tok vi oss en liten trikketur syd for sentrum, til området ved Palais de Justice for å besøke byens største park, Jardin des Plantes.
Årets første dag kunne by på mild temperatur og deilig januarsol, perfekt for en spasertur i grønne omgivelser, et must for meg og mitt behov for å lade opp energi før årets første og ukas to siste arbeidsdager.
For dagen pyntet jeg meg med sennepsgul kåpe og røde aksessoirer, mitt beste forsøk på å sette farge på et trøtt ytre, sliten som jeg jo var etter gårsdagens festligheter på Casino Barrière. Sammen med Julien og hans foreldre, tittet jeg på blomster og insekter i den store fine parken.
En fin overraskelse møtte meg, der jeg beundret de store grønne buskevekstene som fortsatt var fulle av friske rosa blomster. Til min store glede så jeg både bier og humler forsyne seg av nektar, insekter man vanligvis ser lite til på denne årstiden.
Jardin des Plantes er også hjemmet til en rekke frittgående høner som krysset oss på stien, da vi var på vei mot andedammen for å se på ender, gjess og resten av fuglelivet i parken.
Fra parken trasket vi videre i retning Carmes, selve hjertet av gamlebyen, en bydel som jeg ved flere anledninger har omtalt som en av mine favoritter i Toulouse, både på grunn av sin varme arkitektur og sine mange spennende butikker og spisesteder. Fra en leilighet i en rolig sidegate, stod en rekke sitrontrær plassert på utsiden av vinduene, samtlige bar dem flotte sitroner, klare til å bli plukket.
Jeg verdsetter disse øyeblikkene, fredelige stunder og avslappende små spaserturer gjennom disse vanligvis svært travle gatene. Viktig er det å kunne stoppe opp og ta seg tid til å virkelig se alt det fine, det rare, det morsomme, det inspirerende, alle de små detaljene som man gjerne overser der man løper fra sted til sted med et hode fullt av støy.
Jeg elsker denne roen. Den behagelige stillheten var fortsatt med oss i Carmes, selv om vi pratet og lo, oss fire i mellom.
Spaserturens store samtaleemne ble naturlig nok årets mange planer og alt som omhandler bryllupet. For første gang i mitt liv har et helt år omtrent blitt planlagt fra punkt til prikke på forhånd, noe som selvfølgelig vitner om stabilitet, men samtidig ikke gir spesielt mye rom for fleksibilitet. Om ikke penger, tid og antall feriedager var et tema, om jeg kunne gjort hva som helst akkurat nå, ville jeg ha startet året med en tur til Norge. Først til Stavanger for å besøke familie, og deretter til Oslo for å tilbringe tid sammen med venner, handle secondhand på Grünerløkka, ta en kaffe på Litteraturhuset og traske rundt i Vigelandsparken.
Deretter ville jeg ha meldt meg på to forskjellige språkkurs, tysk fordi det er et språk som er lønnsomt å kunne når man jobber for et stort europeisk selskap slik som jeg gjør. Polsk fordi det er morsmålet til min mor, og jeg skammer meg over å ikke kunne språket godt nok til å kunne føre en samtale med familien min i hjembyen hennes.
Fra Carmes spaserte vi videre i retning det vakre tinghuset Capitole, hvor vi om ni måneder skal gifte oss, en stor milepæl som skal feires med venner og familie fra kontinentets mange kanter. Fint vil det bli å se alle de kjente og kjære ansiktene igjen, mennesker jeg ikke har sett på flere år, mennesker jeg knapt turte å invitere i bryllupet, i frykt for å ha blitt glemt med tiden.
Videre gikk turen hjemover, i retning Esquirol og videre over Pont Neuf-broen. Vi lyttet til lyden av musikk fra gatemusikanter ved elvekanten, trompet og trombone, selv på helligdager som dette vil man finne liv i Toulouse.
