Salon du Mariage de Toulouse, en lørdag dedikert til planlegging av den store dagen som venter oss om litt under ett år. Av Elisabeth, vår vigsler, har vi fått invitasjon til byens store bryllupsmesse, en glimrende anledning til å møte potensielle cateringleverandører, blomsterhandlere, fotografer, dj’er, og ikke minst en mulighet til å hente inspirasjon fra messens store utvalg av bordpynt, brudekjoler, dresser, vi vil kunne prøve gifteringer og finne ut hvilken stil som passer oss best.

Vi rekker knapt å se hva messen har å by på, før vår vigsler kommer løpende, hennes varme smil og karismatiske væremåte lyser opp hele rommet. Hun omfavner oss, takk for sist, sier hun muntert. Vi ledes til hennes stand hvor hun drar frem sin digitale agenda for å avtale våre neste møter, nummer to og tre av seks eller sju. Videre advarer hun om at møtene vil vare lenge, ekstremt lenge, da hensikten med dem er å bli ordentlig godt kjent med vår historie, vår reise, hvem vi er som enkeltindivider og som partnere.

Vi blir enige om den tjuefjerde oktober og tjueførste november, videre beveger vi oss lengre inn i kongressenteret, her hvor bryllupsmessen arrangeres. Flere gullsmedkjeder inviterer oss til å prøve deres ringer, de forteller oss at vi vil få tjue prosent rabatt om vi gjør et direkte kjøp hos dem på messen. Nysgjerrig titter vi på diverse ringer, vi plukker ut våre favoritter og prøver dem for å se hvordan de tar seg ut på våre fingre. At vi har planlagt å handle ringer i Kraków på begynnelsen av nyåret, trenger ikke disse selgerne å vite.

Han vil ha hvitt gull, jeg vil ha gult gull, begge liker vi to-fargede gifteringer, vi møtes på midten. Begge vil vi gjerne ha detaljer, som bølger på overflaten, matt og polert, side om side. Ringstørrelse seksti-to til ham, femti-én til meg.

Videre ser vi oss rundt etter de forskjellige cateringleverandørene som har stand på messen, hvorav fire forskjellige fanger vår interesse. Den ene leverandøren etter den andre, med sine brosjyrer foran seg på bordet, totalt innøvd leverer de sine taler som de sannsynligvis har repetert femti ganger bare i dag. Samtlige forteller de at man kan velge mellom tre menyer i tre forskjellige prisklasser, show og underholdende kokkelering vil koste ekstra, duk og servietter følger med. Vil vi ha mojitobar, vil vi ha pièce montée (vannbakkelstårn) eller makaronpyramide, alternativ A eller B, en eller to.

En smule forundret, og totalt forelsket ved første blikk, blir vi derfor når vi møter en leder av et cateringselskap som, med et blankt ark og kulepenn foran seg, starter samtalen ved å informere oss om at han ikke har en eneste brosjyre å tilby, ei heller noen fastsatte menyer å velge fra. Alt han ønsker, er å lytte til oss, la oss fortelle vår historie, han er nysgjerrig på min norsk-polske bakgrunn og vår kjærlighet til Sørvest-Frankrike, han gir oss et løfte om at vi sammen skal skreddersy vårt perfekte bryllupsmåltid, fra vin d’honneur til middag og dessert, alle behov skal møtes og alle kulturer respekteres.

Han noterer på sitt hvite ark, før han retter blikket mot oss og forteller en rekke morsomme anekdoter, scenarier han har vært vitne til hvor ulike ting har gått skeis, cocktailbord som blåser over ende, gjester som forsyner seg selv fra hagens mojitobar og ender opp med å sovne på plenen utenfor lokalet lenge før middagen rekker å bli servert. Han deler sine erfaringer og personlige råd, vi lytter til hvert eneste ord, forelsket som vi nå har blitt i denne dyktige selgeren. Vi får beskjed om at vi vil motta en epost i løpet av uka, frem til den tid aner vi ikke hvilket prisnivå denne drømmeleverandøren ligger på i forhold til de vanlige selskapene.

Vi besøker resten av bryllupsmessen, nydelig borddekorasjon og utstilte kjoler fyller lokalet, vi blar gjennom porteføljene til et par fotografer og slår av en prat med en blomsterhandler. Julien tar seg en rask tur på toalettet før vi forlater lokalet. Som om skjebnen skulle hatt en finger med i spillet, på vei ut døra møter Julien på mannen vi nettopp har vært i møte med, selve drømmeleverandøren. Vi blir stående i korridoren og prate sammen, mannen er smilende og hyggelig, akkurat som vår karismatiske vigsler. Han er den rette, men hvilket prisnivå må vi klatre opp til for å kunne gjøre disse visjonene til virkelighet?

Vi forlater kongressenteret, som ligger like ved siden av den nydelige parken Le Jardin Japonais i nabolaget Compans. Vi tar oss en spasertur gjennom parken og drøfter alle disse inntrykkene som vi nå sitter igjen med, tusenvis av tanker svirrer rundt i våre hoder, samtalen dreier seg for det meste om cateringleverandørene, og da spesielt den som vi begge har pekt ut som vår coup de cœur.

Vi nyter ettermiddagssolen og grønn natur, parken er full av mennesker som slapper av i det nydelige været, noen tar bilder av hverandre, andre koser seg med piknik på plenen, et forelsket par ligger i gresset og kysser.

Julien fotograferer meg i den japanske hagen, jeg smiler bredt for min kjære. Han tilbyr å ta meg med ut på middag i sentrum, han foreslår søramerikansk mat, restauranten El Chivito lager deilige empanadas og arepas, vi koser oss med et fat fullt av eksotiske smaker, jeg nyter min paraplydrink, en frisk og god pisco sour.

En søt avslutning, klassisk banoffee til ham og søramerikansk alfajor med dulce de leche til meg. Vi prater om potensielle destinasjoner for vår fremtidige bryllupsreise, vi lurer på om kanskje Argentina eller Colombia kunne vært et alternativ.