En spennende ny dag i Lolland i Danmark står for tur. Heldige er vi som overnatter på Det Gule Pakhus i Bandholm og har den fine turistattraksjonen museumsbanen som nærmeste nabo. Et gammelt damplokomotiv bygget i 1879, skal på denne avslappende søndagsformiddagen føre oss fra Bandholm til Maribo. Dette er Danmarks eldste privatbane, en bane åpnet for første gang i 1869.

Damplokomotiv har tidligere bare vært noe jeg har sett på film og på utstilling, eksempelvis lokomotivet Hugin, som tidligere var fast inventar på Stavanger Jernbanestasjon, før det ble flyttet til jernbanemuseet på Hamar.

Nå skal vi få lov til å bli med på en liten reise tilbake i tid, vi skal få kjenne på følelsen av å være passasjerer på et damplokomotiv som har fraktet   generasjoner etter generasjoner fra et sted til et annet, vi skal nyte den naturskjønne utsikten fra vinduet, åkre og enger, vindmøller og hus, vi skal nyte turen fra vår lille kupé, med benker i tre og brune tekstiler.

Tjue minutter før avgang, kjøper vi billetter til togturen fra den sjarmerende gamle billettluken på stasjonen og venter på damplokomotivet. Like ved togskinnene henger det danske flagget høyt og flagrer i vinden, jeg studerer flagget og venter i spenning, klar til å fotografere den imponerende attraksjonen, historie som skal gjenoppleves, der lokomotivet melder sin ankomst på perrongen.

Min stefar gleder seg som et lite barn, en følelse av nostalgi lyser opp i ham, han som selv har vært på reise med slike damplokomotiv som barn, en tid for lenge siden, da han fortsatt bodde i England, sitt hjemland, et land han ofte lengter tilbake til. Det gleder meg å se ham med slike store øyne, se ham smile bredt, smile så ekte, vi stiger ombord på lokomotivet, han følger nøye med på alt som skjer, han følger med på lokfører og hans medhjelpere der de fyller på vann og brensel, han vandrer fra ende til annen for å studere vognen, et innrammet skriv på veggen forteller historien om museumsbanen og damplokomotivet hvor vi nå er passasjerer.

En av vognene er til og med utstyrt med brevluke hvor passasjerer kan sende sine brev og postkort til venner og familie, forteller han oss ivrig. Vi lurer på om brevene vil få et personalisert stempel fra museumsbanen, det ville vært en fin liten oppmerksomhet.

Vi kjører inn til Maribo stasjon, her kan vi oppholde oss i opp til tre timer, før vi må rekke siste mulighet for hjemreise tilbake til Bandholm. Mine foreldre og jeg spaserer gjennom den lille byens sentrumsområde, på torget ser vi en iskiosk. Menneskene som sitter ved bordene utenfor med hver sin is i hånda, gir meg lyst til å spise softis, noe jeg ikke har gjort på flere år. Mine foreldre handler kanelboller fra det lokale bakeriet, jeg ber dem kjøpe en ekstra til meg, slik at jeg i kveld kan kose meg med en deilig dessert til kaffen. Bak fem mennesker står jeg i kø i iskiosken, språkforvirring oppstår, jeg går over til å prate engelsk med den danske piken som ikke forstår bæret når jeg ber om en liten softis med nøttestrø på norsk.

Softisen smelter, jeg søler, heldigvis klarer jeg å unngå at isen treffer min lange sorte blomsterkjole, softis drypper på sandalen, på brosteinene som fyller markedsplassen, jeg sluker i meg store mengder is på veldig kort tid for å unngå katastrofe.

Vi spaserer videre til domkirken i Maribo, en gotisk mursteinkirke, opprinnelig en klosterkirke, fra 1400-tallet. En grønn liten park og en stor innsjø delvis gjemt bak høyt siv som beveger seg frem og tilbake i takt med milde små vindpust, sola skinner, biene summer, og en stor gruppe ender, samtlige hunner, koser seg ved vannkanten.

Ved et piknikbord blir vi sittende en stund, vi spiser kanelbollene fra det lokale bakeriet og prater om morgendagens planer før vi vender tilbake til Bandholm, vi gleder oss til morgendagens vinsmaking, Frederiksdal Kirsebærvin.