Ekstremvarme og mygginvasjon i Frankrike

Il fait chaud, trop chaud, c’est la canicule!

Varmen stiger, huden brenner, førti grader og ikke engang det svakeste vindkast puster oss i de solbrente nakker. Hvorfor har jeg valgt å ikle meg tøy som ikke puster, plagg som klistrer seg fast til kroppen, hvorfor investerer jeg ikke i flere linkjoler i stedet?

Sannsynligvis fordi jeg misliker å stryke klær. Ufornuftig som jeg er, velger jeg heller å la svetten renne der jeg lider meg gjennom uklimatiserte bussturer til og fra jobb. Som konsekvens lar jeg odøren av gammel svette markere meg og følge meg gjennom dagens mange ærend. I vesken bærer jeg som oftest en liten reiseparfyme som jeg så diskré som mulig dusjer halsen og kragebeinet med, et forsøk på å unngå å sjenere menneskene rundt meg med min ubehagelige kroppslukt.

Den franske luften minner disse dager om varmen fra en stekeovn. Vi bytter ut vin med vann, kaloririk mat med friske salater og enkle småretter, vi halvsover på sofaen mens viftene durer på, vi takker nei til sosiale aktiviteter etter endt arbeidsdag. Disse førti gradene, denne brennende sola, ekstremvarmen gjør oss late og tiltaksløse.

I kampen mot varmen, oppfordres det på TV-kanalenes nyhetssendinger å søke ly i kirker og klimatiserte bygninger og drikke maksimalt med vann, noe mange tar som en selfølge, mens andre har lett for å glemme. Kanalene viser reportasjer fra strender, innsjøer og offentlige basseng, glade barn som plasker i vannet og foreldre som forteller at de gleder seg til ekstremvarmen kommer til en ende.

Kanalene viser også fortvilte bønder som forteller om ekstremtørke og store økonomiske tap. Skjermen viser uttørkede brune åkre, et sørgelig syn. Mais, hvete, grønnsaker og drueranker, alt som gjenstår er brune kvister og visne blader. Alt er gått tapt, alt er borte, en av bøndene gråter.

Jeg sørger for bøndene, for naturen, og for de planteetende dyrene som ikke får i seg nok mat. La oss be for regnvær, la regnet falle over Frankrike, la naturen blomstre på nytt.

I dag trosser jeg varmen og trøttheten, jeg spaserer gjennom sentrum helt alene, som jeg så ofte liker å gjøre. Skyene på himmelen er så lette og små, som luftige bomullsdotter, som hvitt sukkerspinn. Jeg drikker iskaffe på Sweet Home Cafe, en av mine favorittkafeer i Toulouse. Som alltid observerer jeg menneskene rundt meg.

Sweet Home Cafe

En gruppe ungdommer diskuterer myggproblemene vi har her på det franske sørvestland. I fjor fikk nemlig denne landsdelen en kraftig tigermygg-invasjon, noe som har fått flere kommuner til å iverksette en rekke tiltak for å beskytte folket mot disse plagsomme insektene. Kommunen har blant annet satt opp flaggermuskasser rundt omkring (siden flaggermus spiser mygg), og oppfordrer innbyggerne til å gjøre det samme.

…Noe jeg gjerne skulle ha gjort, hadde jeg ikke bodd i blokk. En dag vil jeg forhåpentligvis kunne kjøpe egen bolig sammen med min kjære. Et hus med en liten hage, et uteområde hvor vi kan sette opp både flaggermuskasse og en liten fuglekasse. Det blir nok ikke med det aller første, men jeg gleder meg allerede, der jeg dagdrømmer om min lille hage med piknikbord, der hvor jeg skal tilbringe late kvelder, grille pølser og drikke lemonade. Der hvor min kløende skrivelyst skal få utfolde seg, produktive ettermiddager i min lille oase, her vil ingenting kunne distrahere mine tanker.

Jeg drikker opp iskaffen, og klarer såvidt å styre meg selv fra å bestille et kakestykke, husets deilige banoffee. Magen rumler, men kake får jeg heller spise en annen dag. Nå er det jo snart middagstid for min kjære og meg, vi skal bestille vietnamesisk bo bun og sette i gang planleggingen av sommerferien som venter oss i september, en ni dagers biltur langs den franske Riviera.

Jeg spaserer hjemover med musikk på øret. Nysgjerrig sjekker jeg langtidsværmeldingen, til min store glede er det meldt regn for lørdag.

Elvekanten

Advertisements

Leave a Reply