Arbeidsdagen er over, nå er det neste steg i bryllupsplanleggingen som står for tur.

Jeg tar buss direkte til sentrum, tidlig ute og lykkelig over å få muligheten til å nyte denne fine ettermiddagssola og slappe av med ei spennende bok i skyggen av trærne ved Pont Neuf. Om et par timer skal min kjære og jeg gjøre noe utrolig interessant som jeg har gledet meg til i flere uker, vi skal møte en vigsler på utekafé ved Place Wilson.

I Frankrike velger svært mange par å aldri gifte seg med sin partner, men heller signere samboerkontrakt (PACS) og skape et liv sammen uten å ha noe brennende ønske om å leve som ektefeller. Andre venter til de er godt etablerte, med hus og barn og nedbetalt lån, før de som godt voksne bestemmer seg for å gi hverandre sine ja i kirke eller rådhus.

I Frankrike, spesielt i de større byene, velger flere og flere bort det tradisjonelle kirkebryllupet til fordel for en kjapp tur innom rådhuset for å skrive under på de nødvendige papirene, etterfulgt av en symbolsk seremoni i hagen, på båten, på slottet, herregården eller vingården som er leid for bryllupet. De fleste bruder ankommer derfor ikke rådhuset i selve brudekjolen, men sparer denne til seremonien som venter etterpå.

Også vi velger borgerlig over religiøst bryllup, en seremoni som vil finne sted i parken til Château du Croisillat, slottet hvor vi skal feire kjærligheten, hvor flere kulturer vil møtes, hans fransk-tyske opphav, min norsk-polske familie og våre venner fra forskjellige deler av verden.

Vi møter en vigsler over en kopp kaffe, den første og foreløpig eneste som har fanget vår interesse, en av få som fyller vårt største kriterie; gode nok engelskkunnskaper til å kunne tale på begge språk uten at det virker kunstig. Med 36 års erfaring i bransjen, både som vigsler og bryllupsplanlegger, føles denne kvinnen som et riktig valg for vår store dag.

Elisabeth, som hun heter, viser seg dessuten å være et nydelig menneske. Hun hilser med kyss på kinnene, med et stort varmt smil formidler hun en naturlig vennlighet, en trygghet. Vi forteller om oss som par, om våre familier, hun forteller at også hun kommer fra en flerkulturell familie, med fransk-sveitsisk mor og meksikansk far.

Vi drikker kaffe, vi spøker og ler, hun gir oss en mappe full av dokumenter som inneholder alt vi behøver å vite om hennes praksis, hennes erfaring, referanser og kontrakten (skulle vi ønske å gi henne oppdraget). Selv er jeg solgt. Jeg ønsker å umiddelbart si ja, tusen ganger ja, min kjære har også en god magefølelse, men ønsker likevel å møte minst én vigsler til, for å ha noen å sammenligne med.

I nesten to timer blir vi sittende på kaféen, vi prater om seremonien, cérémonie laïque som det heter på fransk, vi drøfter dekorasjon og tema, vi prater om rådhus faux pas (fks å glemme å si ifra at vi ikke ønsker å utveksle ringer i rådhuset), lenge prater vi om det nydelige Château du Croisillat og den lille landsbyen Caraman. Hun forteller at hun allerede har samarbeidet med dette slottet tidligere, sommer og vinter, tradisjonelle og utradisjonelle bryllup.

Etter å ha storkost meg gjennom dette inspirerende møtet, føler jeg meg mer motivert enn noensinne til å sette i gang planleggingen for fullt. Utålmodig, ønsker jeg allerede nå å reise til Kraków for å handle kjole med min mor, handle inn dekorasjoner fra Etsy og prøvesmake bryllupskaker.

Kakesmaking og Polen-tur må nok desverre vente, vi avslutter kvelden på den koreanske restauranten Boli Café, hvor vi spiser bibimbap og prater om vårt første møte med en vigsler, om forventninger og veien videre.