Vi våkner til en lett overskyet lørdag. Selv våkner jeg med nakkesmerter som sannsynligvis er forårsaket av å ha sovet i feil posisjon. Dessuten våkner jeg med et forvirret sinn etter å ha lidd meg gjennom en vond drøm og våknet opp med en rekke tanker som alle starter med “tenk hvis…”

Iført bare morgenkåpe og tøfler, går jeg ut på balkongen for å føle på temperaturen. Gårsdagens værmelding spådde deilig sol og tjueseks varmegrader for hele helgen. Skuffet over disse grå skyene som i stedet svever over Toulouse, misfornøyd med å våkne til slik en kjølig junidag, sukker jeg oppgitt. Jeg som hadde gledet meg til å kunne gå kledd i shorts. Fra klesskapet henter jeg en pudderrosa topp, en bolero i samme farge, og en dressjakke som også er rosa. Dette kombinerer jeg med et knelangt skjørt med blomstermotiv. Strømpebukse blir i dag en nødvendighet. Joggesko, det komfortable lille ekstra, et must når planene for formiddagen er å vandre rundt langs brosteinbelagte sentrumsgater sammen med min kjære Julien.

Vi drikker kaffe og dropper frokost, i dag skal vi spise lunsj på det japanske spisestedet Fufu Ramen. Min kjære spanderer, snill som han er.

En knøttliten restaurant, vi sitter på høye krakker ved bardisken, det åpne kjøkkenet like foran oss. Vi følger nøye med på kokkeleringen som om det skulle vært et underholdningsshow, strukturert og godt organisert, kokkene roper til hverandre på japansk. Julien nyter den gode atmosfæren, han føres direkte tilbake til Japan, et land han har feriert i flere ganger før han møtte meg. Han gjentar historiene jeg allerede har blitt fortalt så mange ganger tidligere (men fortsatt elsker jeg å høre dem igjen og igjen), om deilig mat og trange spisesteder med menyer skrevet kun på japansk, om fiskemarked og templer, om temabarer, om ris til frokost og soving på futon på gulvet.

Vi starter med en liten forrett på deling. En porsjon gyoza, lekre japanske dumplings som vi aldri vil få nok av. Disse ville man ikke fått servert på ramen-restauranter i Japan, forteller Julien og tilføyer; for å spise gyoza går man på gyozabar. På tradisjonelle ramen-steder finnes bare ramen.

Jeg bestiller tantanmen, en krydret og kremet ramen-rett med en deilig smak av sesam. Tantanmen kommer opprinnelig fra Sichuan i Kina (under navnet dandan mian) men er også populær i Japan, noe jeg lett kan forstå, så fortreffelig som det smaker!

Min kjære bestiller Donburi Tonkatsu, fritert svinekjøtt på en seng av ris og grønnsaker.

Etter å ha latt våre sinn og smaksløker få reise av sted, dypt inn i det spennende japanske univers, føles det egentlig litt leit å måtte våkne opp, noe vi gjør så snart skålen går tom for nudler og saus. Ut døra, ut i de franske gater, vi har det ikke så verst her heller, men matglade og vandrelystne som vi er, føles gresset grønnere på den japanske siden akkurat nå.

Vi titter i butikker, men kjøper ingenting. Gatene yrer av liv, som de jo alltid gjør på de tidlige og de sene lørdagstimene, før og etter demonstrasjonene tar gatene.

Lenge har jeg hatt et ønske om å besøke Couvent des Jacobins, eller Jakobs Kirke, og den fine hagen som hører til, vi tar oss derfor en tur dit for å bli kjent med nok en del av byens historie, nok et landemerke i Toulouse.

Denne sørfransk-gotiske kirken ble bygget av dominikerne (fra dominikanerordenen som ble opprettet i høymiddelalderen av den katolske kirke) på 1200-tallet. Kirken fikk i 1840 betegnelsen monument historique av den franske stat.

Kirkens hage er både flott og fredelig, vi nyter stillheten og omgivelsene. Her er vi omtrent alene, med unntak av noen få turister som snakker språk vi ikke forstår, de tar bilder av hverandre. Min kjære tar bilder av meg, jeg smiler bredt.

Vi ønsker oss finere vær, vi ønsker å ha en ferie å glede oss til, vi ønsker så meget, men vi har det jo faktisk helt fantastisk akkurat her.

Akkurat nå.