En solfylt lørdagsmorgen, solstrålene trenger seg gjennom persiennene og blender våre trøtte øyne. Vi gjemmer oss under den store dyna, han snur seg mot meg, bort fra sollyset, han kysser meg på kinnet.
Kvelden før denne fredelige morgenstunden sammen med min kjære, etter en lang og kjedelig arbeidsdag, dro jeg på teater sammen med fem av mine mannlige kolleger, deriblant tre som jeg i utgangspunktet ikke hadde så mye til overs for, menn som skulle vise seg å være riktig så ålreite utenfor machomiljøet på kontoret. Hvorfor de føler en slik trang til å tøffe seg foran de andre gutta på arbeidsplassen, skjønner jeg ikke.
I motsetning til meg, liker ingen av disse mennene å gå på teater. Hadde det ikke vært for den enkle grunn at en av våre kolleger spiller en av hovedrollene, ville de sannsynligvis ledd av tanken på å tilbringe en fredagskveld på et lite amatørteater for å se et teaterstykke uten tale. Selv har jeg aldri hatt et brennende ønske om å bli med disse gutta ut. En hel aften på luguber pub i sentrum sammen med en gjeng mannfolk som ikke prater om annet enn fotball og damer, frister lite. Teater og andre kulturelle begivenheter, derimot, der ville jeg vært førstemann ut til å melde meg på, slik som nå.
Lørdagsmorgen, jeg lager frokost til min kjære og meg selv. Han forteller at han gjerne også kunne tenke seg å dra på teater med meg. Han liker spesielt godt de gamle franske klassikerne, han liker Molière, sier han. Molière, spør jeg, rimelig forbauset. Han har da aldri tidligere gitt inntrykk av å være spesielt teater-interessert, og her forteller han meg at han liker et av 1600-tallets største navn, komedieforfatteren Molière. Hvorfor har vi bare vært på teater sammen tre ganger i løpet av disse fire årene, spør jeg ham. Han vet ikke, vi har vel hatt andre prioriteringer, antar han.
I følge værdamen på frokost-tv, forventes hele tjuefem varmegrader i dag, den perfekte anledning til å gjøre noe jeg lenge har ønsket å gjøre sammen med ham; spille minigolf.
Noe har skjedd med min kjære siden starten på uka, motivert og positiv til alle forslag, han har fått gnisten tilbake i øynene, han gløder. Vi kjører til forstaden L’Union, nord for Toulouse, til Cap Loisirs, hvor gøyal minigolf står på agendaen.
På Cap Loisirs vrimler det av liv, kjærestepar og vennegjenger, de fleste på vår egen alder. På denne fine solskinnsdagen har vi alle hatt samme idé, samme lyst til å finne på sommerlige aktiviteter, vi vil spille minigolf. Hva skal vi finne på neste helg om været holder seg? Badminton, petanque, krokket, mulighetene er mange og jeg elsker hvordan finværet får både meg og ham til å stråle av glede. En nødvendighet etter forrige ukes nedstemthet.
Han vinner i minigolf og fryder seg over førsteplassen. Først Scrabble, nå dette. Jeg skal spandere en øl på deg, lover jeg ham. Fornøyd erter han meg, du klarer ikke å slå meg, jeg er best, best i alt, alltid best. Skryting er uattraktivt, fnyser jeg. Han flirer nonsjalant.
Vi tar oss en pils på en ølbar som heter Accent Belge, belgisk aksent, og spiser oliven til apéro. Videre forflytter vi oss til en koselig western/texmex restaurant, Yankee Grill, hvor vi deler en forrett bestående av løkringer, fritert kylling, fritert camembert, salat og toast med bacon og ost. Vi spiser hva franskmenn mener er amerikansk mat mens vi prater om ekte amerikansk mat, gatemat i New York, deilig texmex i California og Texas, husmannskost som kjøttpudding og stuing, de fantastiske dessertene de serverer på Serendipity i Las Vegas, deep dish pizza i Chicago, vi har sett så mye av USA, han og jeg, men aldri noensinne har vi vært der sammen. Jeg har reist mye alene og sammen med venninner, han har reist sammen med sine foreldre.
Til hovedrett spiser jeg en texmex tallerken, han spiser burger. Til dessert får jeg servert noe merkelig som jeg angrer på å ha valgt over husets banoffee. Tortillalefser med ristede pekannøtter, rømme, krem og lønnesirup. Pekannøtter passer best i pai, lønnesirup vil jeg heller få servert over pannekaker enn på tortillalefser. Jeg har lyst på pannekakefrokost, forteller jeg ham, vi lengter etter å reise til Statene sammen, til høsten, kanskje, oktober, november?
