Lørdag, vi besøker den katalanske middelalderlandsbyen Pals, den minner meg litt om en spansk versjon av den sjarmerende landsbyen Cordes-sur-Ciel i Frankrike (hvor min kjære og jeg var i oktober).

I hjertet av Costa Brava, bare noen km fra den nordspanske kysten og de vakre strendene, i et område kjent for sine rismarker, i fredelige omgivelser, der ligger den historiske landsbyen Pals.

Etter å ha spist en deilig frokost på hotellet i Figueres og deretter tatt oss en siste spasertur gjennom sentrum, plasserer vi vår sorte lille trillekoffert i bagasjerommet, sammen med de fire pakkene med håndlaget turrón (spansk julegodt) som vi kjøpte på byens julemarked. Vi vinker farvel til Salvador Dalí sin hjemby, vi vinker til hans ånd og til surrealismen, nå skal vi reise enda lenger tilbake i tid, lenge før hans tid.

Vi er i utgangspunktet på vei til kysten, min kjære og jeg, vi er på vei til det luksuriøse spahotellet Sallés Hotel & Spa Cala del Pi, i Platja d’Aro ligger det, 35 kilometer syd for Girona.

Med to-tre timer å slå ihjel før vi endelig kan sjekke inn på hotellet og hoppe uti bassenget, har vi sjekket ut mulighetene for hva som er verdt å besøke i området mellom nåværende og neste destinasjon. Min kjære vil aller helst bare finne seg en eller annen kafé ved kysten, et sted hvor han kan sitte til det endelig er tid for innsjekk.

Det har ikke jeg lyst til.

Vi blir til slutt enige om å finne på noe langt mer spennende enn å bare sitte foran et bord i et mørkt lokale. Enige blir vi om å heller ta oss en liten svipptur tilbake til middelalderen, til en billedskjønn landsby med historie som går helt tilbake til det niende århundre.

Vi parkerer bilen på en liten parkeringsplass som vi håper og tror tilbyr gratis parkering, og spaserer opp en bratt brosteinbelagt gate som fører oss dypere inn i landsbyens kjerne, den lille bebyggelsen som på en bakketopp, er bygget rundt landsbyens festning.

Brosteinbelagte gater, sandfargede steinmurer, sjarmerende døråpninger og buer, vakre blomster som klatrer oppover veggene, en stillhet, en deilig stillhet, i lavsesongen er vi ikke mange som har tatt oss en dagstur til lille Pals.

Lyden av støvlettene mine går igjen som et ekko, for hver gang dem treffer brosteinene som ligger under oss. Smale gater, smale steinhus, jeg undrer hvordan det ser ut inne hos dem som bor her den dag i dag.

Vi nyter utsikten fra bakketoppen, ut mot de landlige omgivelsene, ut mot det grønne landskapet, under blå himmel står vi, sola skinner, den blender meg nøyaktig i dét øyeblikket min kjære forsøker å ta bilde av meg. Fra ulike vinkler forsøker vi å ta noen middels fine bilder, landsbyen er jo så vakker. Sola gjemmer seg etter hvert bak en liten sky, i stedet for blendende lys blir vi nå rammet av et vindkast, og enda et, vinden skaper utfordringer for vår lille fotoseanse der den herjer, håret mitt flyr til alle kanter, vi gir opp og spaserer videre.

Jeg liker å besøke slike småsteder, landsbyer med sjel, småbyer som forteller en historie, som tar meg med tilbake til en tid, langt langt tilbake. Det er fint å kunne drømme seg bort litt, bort fra de moderne tider, bort fra forurensning og forsøpling, betongklosser og glasshus, asfalterte og høyt trafikkerte veier. Det er fint med en liten pause fra nettopp dette.

Å bo i storby har dog sine fordeler, det også. Stort utvalg av butikker og spisesteder, mange teaterforestillinger og konserter, gode kinotilbud, flere museer og kunstgallerier, spennende arrangementer og morsomme aktiviteter. Kanskje må man nesten bo i en storby for å virkelig kunne verdsette det å flykte fra den, for å virkelig sette pris på stillheten og idyllen man finner her i disse historiske landsbyene, de som ligger godt gjemt som skjulte perler, langt borte fra de store trendy reisemålene.

Aller mest liker jeg Pals og lignende landsbyer, fordi…

Langt borte fra gatestøy og høyt tempo, langt tilbake til en annen tid, det er her jeg finner inspirasjon.