Lørdag, vi besøker pingvinene på Boulders Beach.

Vi vinker farvel til Kapp det gode håp, det kjente landemerket, kontinentets sørvestligste punkt, den lille odden hvor turister strømmer til, der bavianer og strutser observerer oss mennesker som løper rundt med fotoapparat mens vinden herjer og bølgene bruser.

Vi vinker farvel til strutser og bavianer, nå skal vi til Simon’s Town, eller Simpsons Town som svigermor trodde det het, for å besøke pingvinene som holder til på Boulders Beach, en av de mest kjente strendene i Cape Town.

Pingviner har vi allerede sett tidligere her i Sør-Afrika, da vi for en uke siden var på biltur langs kysten på vei til den nydelige lille byen Hermanus, og stoppet ved Betty’s Bay for å besøke pingvinkolonien som har bosatt seg der.

Boulders Beach huser en langt større koloni enn den vi så ved fredelige lille Betty’s Bay, men antallet turister som er kommet på besøk er i tillegg tredoblet i forhold. Også her spaserer vi over en gangbro for å ikke risikere å tråkke i pingvinenes reder eller utsette dem for stress, også her vrimler det av spennende dyreliv, små øgler og gnagere, akkurat som ved Betty’s Bay.

Jeg smiler fra øre til øre, som jeg jo har gjort helt siden jeg stod opp, helt siden gårsdagens frieri, den skinner så fint på fingeren min, denne diamantringen han har gitt meg, denne kjærlighetserklæringen, dette løftet om at vi i september, 2020, skal gi hverandre våre “ja”, og forhåpentligvis holde sammen resten av tiden vi har igjen på denne kloden.

Vi tar bilder sammen, vi tar bilder av hverandre, foran alle de hundrevis av pingvinene som soler seg på stranden, noen bader i sjøen, andre koser med hverandre, noen slåss. Smil til kameraet, sier jeg til min kjære, jeg knipser et par bilder av hans nydelige smil, før jeg snur fokuset mot pingvinene, de store stjernene her på Boulders Beach.

En og en halv time er mer enn nok av tid til å få sett alt og gjort alt som er verdt å gjøre på et sted som dette, nå er det uansett tid for å vende tilbake til bydelen Goodwood i Cape Town, der hvor vennene våre bor. De kokkelerer, de lager middag til oss, i kveld blir det middag og vin i godt selskap!

Vel fremme i Goodwood, får vi servert pasta med antilopekjøtt og saus laget av kjøttkraft og kokosmelk, vi åpner ei flaske rødvin, en av disse som jeg kjøpte med meg fra Spier, der hvor min kjære fridde til meg, ja, der måtte jeg nevne det nok en gang, igjen og igjen nevner jeg ham, oss, ringen, kjærligheten. Slik er det å være lykkelig, overlykkelig sådan.

Rundt middagsbordet diskuterer vi mulige planer om oppstart av firma sammen, oss seks, disse to sørafrikanerne, foreldrene til min kjære, og oss to. Vi har et ønske om å tilby en helt unik mulighet til eventyrlysten ungdom og voksne, muligheten til å kunne reise til Sør-Afrika, overnatte hos dette paret (som allerede har lang erfaring som vertsfamilie for utenlandske studenter) , og oppleve Cape Town og nærområdet på et så autentisk og så trygt vis som bare mulig, smake lokal cuisine og bli kjent med den lokale kulturen, naturen, livet på sørafrikansk vis. Lettere sagt enn gjort, vil jeg anta, men slik er det jo med alle prosjekter i startfasen. Selv kunne jeg gjerne tenke meg å komme tilbake på besøk, se enda mer av landet, besøke enda flere safariparker, nasjonalparker, strender, om vi skulle inngått et profesjonelt partnerskap med disse to, ville jeg fått en riktig god unnskyldning for å vende tilbake til Sør-Afrika og Cape Town.

Vi skåler for ideen for dette prosjektet, vi skåler for kjærligheten, vi skåler for pingvinene på Boulders Beach!