I morgen reiser jeg til Afrika

Den limegrønne kofferten, den jeg synes er så stygg men likevel så praktisk, er omtrent ferdig pakket, med mine – og min kjære sine klær, brettet side om side. Vi reiser aldri med hver vår koffert, han og jeg, oss to på ferietur er nettopp det fra punkt til prikke, oss, vi, sammen reiser vi med én eneste koffert, selv på en to uker lang ferie, langt langt borte. Vi pakker lett, vi pakker smart, og dét sammen.

Jeg står foran baderomsspeilet, studerer dette ansiktet som er mitt, de grønne øynene, dukkeøyne fikk jeg ofte høre av disse svært så pratsomme kundene da jeg jobbet i butikk på den andre siden av Atlanterhavet, du ser ut som en porselensdukke med de svære runde øynene dine, sa de. Munnen, leppene som jeg så ofte maler røde eller oransje eller rosa. Nesen, som pappa pleide å kalle for skihopp-nese, du har arvet den etter din mor, pleide han å si. Disse øynene og det tykke bølgete håret har jeg arvet etter ham, dessverre mistet han alt håret, rundt den tiden da han giftet seg med min mor, det var hennes feil, hun stresset meg så fælt denne kona mi, pleide han å vitse. Jeg savner hans latter, jeg savner dem begge, heldigvis er hun bare en tre timers flytur unna meg. Han er mye lengre unna, langt oppe i himmelen, forbi universet, forbi alt vi kjenner til, kanskje møtes vi der en dag, den dagen min tid er inne.

Jeg betrakter meg selv i speilet, jeg studerer ansiktet, med fingertuppene stryker jeg på denne huden som dekker kjøtt, bein og alt jeg består av, alt jeg har fått i gave av min mor og min far, de som har skapt meg , jeg undrer, hva er meningen med livet til denne sjelen som skjuler seg bak dette ansiktet, hvem er det jeg er ment til å være, ment til å bli her i denne store mystiske verden?

Jeg har funnet min sjelevenn, min store kjærlighet. Også har jeg funnet det endelige stedet hvor jeg føler tilhørighet, Toulouse, her føler jeg meg hjemme. Men hva med meg som medmenneske og verdensborger, hva er mitt kall, hva kan jeg bidra med?

Året er snart omme, snart stiger vi inn i ett nytt, neste år vil bli mitt år, sier jeg, jeg føler det på meg, nøyaktig de samme ordene sa jeg ifjor også, optimistisk og drømmende, dette året har vært en reise, en bratt læringskurve, jeg har lært mye om meg selv, men har fortsatt utrolig mye igjen å lære. Om hvem jeg er, om livet, om de uendelige mulighetene som finnes der ute i den store verden.

Jeg går inn i årets siste måneder ved å reise ut på nye eventyr, til jul er det mitt kjære Norge og min fine familie som skal besøkes, men først, allerede i morgen, forlater jeg kontinentet til fordel for et annet, en to ukers ferie og et bredt spekter av morsomme aktiviteter står for tur.

Store, spennende Sør-Afrika, et eventyr ulikt noe annet jeg har vært med på tidligere. Med fullspekket program, er det ingen tvil om at alle der hjemme vil få høre endeløst med historier fra alle disse utfluktene som venter meg, til den grad at de kanskje til og med vil gå lei av å høre om det, kan vi bytte tema, du prater jo ikke om annet enn Afrika, kommer de til å si, jeg ser det allerede for meg.

Vi skal bo på camping og dra på safari i Kruger Park, vi skal dykke med hvithai i Gansbaai og dra på hvalsafari i Hermanus, vi skal se pingviner i Cape Town-området, besøke vingårder og den nydelige botaniske hagen, min kjære, jeg, og hans foreldre, vi skal skape nydelige minner sammen, minner som vil holdes kjært for evig, den beste julegaven jeg noensinne kunne bedt om.

En vakker julegave er også den fra min godhjertede arbeidsgiver, han som ga meg fri fra jobb slik at jeg kan få reise hjem til jul, for å se familien min, vennene mine, menneskene som står meg nært.

Jeg smiler til speilbildet mitt, som smiler tilbake. Det er dette livet handler om, det å skape minner sammen med menneskene jeg er glad i, de som støtter meg gjennom oppturer og nedturer, de som heier på meg og alle disse prosjektene som jeg har liggende på lur. Jeg, vi, har pakket den limegrønne kofferten, og nå er det bare snakk om ett døgn før vi endelig reiser av sted.

Etter et eventyr som dette, regner jeg med å vende tilbake enda sterkere og kanskje litt klokere, definitivt mer opplagt, uthvilt. Med klare tanker vil jeg kunne jobbe enda hardere mot disse målene jeg har satt meg, søken etter den store meningen med det hele.

Samtidig vil jeg smile lykkelig, der jeg tenker tilbake på alt det finne jeg har fått oppleve, og hvor heldig jeg er som har fått mulighet til å gjøre nettopp det. Jeg, vi, og vår limegrønne koffert.

Warszawa lazien

Bildene i innlegget fant jeg på mobilens minnekort, fra en sommer i Warszawa, Polen 

Advertisements

2 thoughts on “I morgen reiser jeg til Afrika

Leave a Reply