Deilig brunch og de siste timene i Lyon

Søndag. God morgen, Lyon.

Vi starter dagen med hver vår kaffekopp og et glass appelsinjuice, før vi slenger på oss yttertøy og drar på kafé for å kose oss med en stor deilig brunch sammen med disse to fine menneskene som vi har overnattet hos siden fredag.

Brunch, sammenslått frokost-lunsj, har de siste årene blitt riktig så trendy, om man skal dømme ut fra sosiale medier, influensernes egne bilder fra venninnebrunch eller kjærestebrunch, og ikke minst hvor vanskelig det er å få reservert bord på disse kafeene som tilbyr egne menyer spesiallaget for anledningen.

Også vi har kastet oss på trenden.

For å gi helgeturen en ekstra hyggelig avslutning, tar samboerparet oss med til deres favorittsted for en koselig søndagsbrunch, en kafé som er innredet i interiørtilen shabby chic, og heter Les Cafetiers, kaffekokerne betyr det.

Bordet vårt, lokalets aller siste ledige bord, ettersom vi ikke husket på å reservere før to timer i forveien, er akkurat stort nok til fire personer. Under varmelamper, sitter vi på den bittelitte uteserveringen, den som rommer intet mer enn fire bord. Sett bort fra naboen i etasjen over kafeen, en mann eller kvinne som spiller grusom fransk rap-musikk på nattklubb-lydnivå, er atmosfæren lun, avslappet. Brunch-menyen består av nypresset eplejuice, valget mellom kaffe eller te, åpen sandwich full av snadder, valget mellom salat eller yoghurt og granola, og en søt avslutning i form av croissants og sitronkake. En eksplosjon av farger og smaker, sunt og delikat, men milde himmel så mett jeg, vi alle, ender opp med å bli!

Etter en deilig brunch, føles det godt, og høyst nødvendig, å kunne strekke på beina og ta oss en spasertur gjennom et av byens hippeste nabolag, Croix-Rousse, bydelen kjent for sitt spennende uteliv og sin fargerike gatekunst som pynter opp bybildet.

Et stort tivoli er i dag bydelens hovedattraksjon, fullt av liv, blinkende lys, hylende tenåringer i full fart med adrenalin på høyt nivå, barn som ler, ballonger, karuseller som snurrer, neonfarger, dårlig musikk, churros og sukkerspinn. Min kjære elsker tivoli, berg-og-dalbaner og høy fart, dessverre er han sammen med verdens kjedeligste person når det kommer til slike aktiviteter, meg, jeg som har ekstrem høydeskrekk og fobi mot det meste av karuseller. Jeg som ikke engang liker sukkerspinn.

Min kjære ser lengselsfullt bort på den største av karusellene, og deretter på meg. Jeg vet hva han tenker, han vet hva jeg tenker, vi går videre.

Vi forlater tivoliet og spaserer forbi noen franske brasserier og en åpen plass, omtrent tom for mennesker, med unntak av oss og noen skatere med sine longboards. Denne plassen er dessuten også et fint utsiktspunkt, et fint sted for oss som liker å titte på elven som renner gjennom byen, på landemerker, på bylandskapet, former, farger, arkitektur, vi liker å ta bilder, min kjære og jeg, av hverandre, oss to sammen, av utsikten, den som nå er delvis skjult bak et tykt lag med tåke, den samme tåken som lå over Lyon også igår.

Videre spaserer vi nedover ei lang og bred gate, vi titter inn vinduet til et kunstgalleri, jeg ser et stort maleri, motivet er en svært realistisk hjerne, den ligger på et bord, vemmelig, sier jeg, bildet minner meg om en scene fra skrekkfilmen Hannibal, uten at jeg ønsker å utdype dette noe videre. Et annet maleri viser en naken kvinnekropp, nakne bryster.

Flere gallerier holder til i denne gata, kunst i forskjellige stilarter, forskjellige former, forskjellige ideer.

Jeg liker denne bydelen. Den er langt mindre pen enn gamlebyen, langt mindre typisk fransk, men livlig er den, fargerik og urban, kunstnerisk og kul.

Ved foten av den lange gata, ender vi opp på en kafé hvor alt av interiør er rødt og gult, med gule vegger dekorert med innrammede fotografier i sort-hvitt. Fotografiene er alle tatt i Paris, avbildet er noen av de mest kjente landemerkene, metroen, og vanlige mennesker på gata.

Med kaffen servert, diskuterer vi disse bildene, vi forsøker å analysere dem, hvem er disse menneskene, hva tenker de på, hvorfor er det Paris og ikke Lyon som pryder kafeens vegger?

Samtidig er det morsomt å tenke på at både jeg, min kjære og hans kamerat, har alle bodd i nettopp Paris tidligere. Og nå, nå bor han her i Lyon og vi i Toulouse, og her sitter vi og prater om fotografier som skildrer livet i byen vi en gang levde i selv.

Overkbe

Regnbue

Utsikt Lyon

Gaæge

Lyon bilfe

Advertisements

Leave a Reply