Trivielle småting og sterke vindkast i Castelnaudary

Søndag.

Med denne vakre blå himmelen, totalt blottet for skyer, skulle man tro vi hadde våknet til denne sårt etterlengtede solskinnsdagen som værmeldingen påstod ville komme. Det som derimot ventet oss i dét vi sjekket ut av hotellet, var en skuffelse, en vind så sterk at kun dem som liker å fly drager vil kunne kose seg nå.

Jeg flyr ikke drager, men mitt nette flagrende skjørt vil uten tvil ta seg en vertikal dans og gjøre sitt beste forsøk på å løsrive seg fra kroppen min, blotte min gjennomsiktige nylonsstrømpebukse og den sorte blondetrusa foran alle som passerer forbi oss langs gatene i Castelnaudary, den lille byen som ligger gjemt mellom Carcassonne og Toulouse, byen som er kjent for sin versjon av den sørvestlige retten Cassoulet, byen hvor vi i dag skal spise lunsj. Ja, er ikke dette en god avslutning på en koselig kjærestetur på det franske sørvestland?

Vind

Vi parkerer like ved turistinformasjonen, og tar oss en liten spasertur langs Canal du Midi, kanalen som renner gjennom Castelnaudary og videre hjem til byen vi bor i. Hadde vi hatt båt, kunne vi seilt hjem langs kanalen, kanskje ikke akkurat i dag, nå som det blåser som verst, men på en vindstille solskinnsdag, med mat og vin pakket ned i en romslig stråkurv. Vi ville seilt forbi alle de blomsterdekorerte husbåtene med tremøbler på dekk, de som ligger til kai og pynter opp kanalen, videre ville vi seilt forbi flere ti-talls lønnetrær som kaster skygge over kanalen, med sine lange tykke greiner. Ferden ville ført oss gjennom små landsbyer, under gamle smale steinbroer, hele strekningen hjem til Toulouse. Skjønn natur og småbyliv, han og jeg på båttur, til lyden av vakker fuglesang.

Båter

Men i dag blåser det kraftig, og vi har uansett ingen båt.

Vi spaserer langs kanalen, mine hender kjemper mot mitt dansende skjørt som svinger seg frem og tilbake, skjørtet letter, skjørtet flyr, mine hender kjemper febrilsk mot vindens rampestreker, håndflatene plasseres beskyttende foran de kroppsdelene jeg ønsker å holde skjult for menneskene rundt oss. Et eldre par går tur med hunden sin, et annet par er ute på joggetur, en ung mann er på sykkeltur sammen med barna sine. Et lite øyeblikk blir det vindstille, jeg puster lettet ut og slipper tak i skjørtet, nå er det over, tenker jeg, men vinden vet godt hva den gjør, den vet godt hvordan den skal lure meg, jeg senker skuldrene og vinden slår til, skjørtet flyr til værs.

“Jeg ser trusa di”, brøler min kjære. Rød som en tomat griper jeg tak i skjørtekanten og ser meg rundt etter potensielle vitner, hans ord lyder som et ekko i mitt vettskremte minne.

Vinden blåser seg enda sterkere og uler høyt inn i ørene mine, som en irriterende påminnelse på dens tilstedeværelse. Min kjære mister balansen og blir blåst bortover, selv er jeg omtrent i ferd med å falle bakover og ut i kanalen. Han roper til meg, men alt av lyd drukner i vindens uling, min umiddelbare reaksjon er å bryte ut i latter. Jeg ler og ler, tårene triller og snart ler jeg ikke alene. Min latter smitter over på min kjære, og nå står vi der, med balansen til en full cruiseturist, og ler til vi griner.

Castelnaudary

Vi hopper inn i bilen og kjører den lille strekningen til restauranten Le Tirou, et spisested kjent for sin deilige Cassoulet. Lokalet er stort, lyst og ganske gammeldags, på grensen til harry, dekorert med både påskedekorasjoner, julepynt og Halloween-dekor, som sannsynligvis aldri har blitt fjernet. Stedet har likevel en viss sjarm, bra mat må den jo dessuten servere, siden absolutt alle bordene er opptatt, for det meste av familier som er ute sammen for å kose seg med en deilig familielunsj på restaurant. De fleste spiser cassoulet, snart gjør vi det samme.

Et typisk sørvestlandsk måltid, jeg starter lunsjopplevelsen med å smake husets hjemmelagde pâtéer, servert med karamelisert løk og fransk sylteagurk. Han spiser smørbrød med blodpølse og epler. I dét cassoulet-retten ankommer bordet, sperrer min kjære opp øynene og ser på den som om servitøren hadde plassert en hel bøtte full av pølser, andeconfit, svinekjøtt og bønner foran oss, med krav om å spise hver eneste bønne, hver eneste kjøttbit, før vi får tillatelse til å forlate lokalet. Hans reaksjon får meg til å bryte ut i latter, nok en gang. Han spør meg hva jeg ler av, jeg forklarer, han ler med meg.

Pâté

Vi klarer å gafle i oss litt over halvparten, og får med oss restene innpakket i aluminiumsfolie, dette er for godt til å kastes, det er vi enige om.

Cassoulet

Vi kjører langsomt hjemover, langs landeveiene, gjennom landsbyer, vi vinker farvel til nok en helg, nok en opplevelse, alt som får oss til å smile og le, de trivielle småtingene som for meg betyr så utrolig mye.

IMG_20181018_200619

 

Advertisements

Leave a Reply